Gå til hovedinnhold

India - oktober og november 2012

Ja, da har jeg vært i India. Før jeg reiste ladet jeg poden med passende lydbøker, og jeg valgte med meg tre bøker som jeg tok med meg. Det var Ni liv av William Dalrymple, Hvit tiger av Aravind Adiga og Vi er alle søsken av Mahatma Gandhi. 

Dette bildet er tatt på flyplassen i Helsinki. Jeg tok frem boka, og fikk knipset et bilde, men selv om vi måtte vente i mange timer fikk jeg ikke lest en eneste setning. Allerede på flyplassen var det nemlig så mye rart å se på. Vi satt på Asia-avdelingen og en av avgangene var til Sør-Korea. Det var veldig interessant å se på damene som skulle med det flyet. Mange, kanskje så mye som halvparten av damene hadde smurt ansiktet inn med en hvit krem, virket nesten som en sinksalve, sist sett i en babyrumpe mot bleieutslett - og kombinert med munnbindet som selvfølgelig var på plass, lignet de på snødamer på tur inn i en operasjonssal. Jeg klarte ikke å la vær å stirre. Så ingen bøker på meg. Dessuten var vinen god og selskapet, les Pål, var hyggelig, så sånn gikk det med lesinga på flyplassen i Helsinki!

Og så gikk vi ombord i flyet - et stort og fint fly som bare brukte 6 timer og 30 minutt på turen til Delhi. Tenk på det folkens. Jeg skjønner ikke at noen gidder å fly med noe annet flyselskap når reisen går østover, man sparer masse tid (og penger) på å reise med Finnair!


På flyet satt vi helt bakerst, og da tar det gjerne litt tid før man får servering. Men den som venter på noe godt - osv  - maten var nydelig, og vinen var god, og til og med filmene var nye. Jeg fikk sett Modig, en film jeg hadde tenkt lenge at jeg skulle ha sett. Dessuten fløy vi over spennende byer og land, Samarkand, Tasjkent, Muscat og Kabul. Så det ble ikke lest noe på flyet, og ikke hørt på lydbok heller.

Vi landet i Delhi tidlig på morgenen, og kjørte rett til Raddison for å spise frokost. Der var vi en time, før vi startet mot Agra. Turen til Agra tok 3 timer, og vi kjørte på den nye motorveien mellom Delhi og Agra. Det var mye spennende å se, for bare noe meter fra motorveien gikk den gamle veien, og der gikk oksene, geitene, kamelene og masse mennesker. Og traktorer, biler, busser o.s.v. Den nye motorveien var nemlig en vei man måtte betale for å bruke, og derfor var det ganske lite trafikk på den. Men motorveistandard etter norske forhold var det ikke.

Da vi kom til Agra ble det ikke tid til hvile. Vi skulle se Taj Mahal. Jeg var positiv, men trøtt!



Det var så mye folk der! Og det virket som om alle sammen ville ta på meg. Og alle som hadde babyer og små barn ville at jeg skulle holde barnet mens de tok bilde av meg. Jeg mistet hele gruppa i inngangen, for det var så mange som ville TA PÅ MEG! Og fordi jeg er et så snilt og hyggelig menneske så fikk alle som ville TA PÅ MEG og de knipset bilder og kjente på håret mitt og pekte og smilte og jeg var hot, føltes det som - helt til jeg skjønte at jeg var helt alene.

Men jeg fant jo de andre etterhvert - puhh - og etter Taj Mahal dro vi rett til Mor Teresas hjem for barn og funksjonshemmede. Det var fint å være der. Fin stemning, vi kom uanmeldt, og alle så glade ut. Jeg tok noen bilder av noen damer som hadde vært på hjemmet i hele sitt liv - de var funksjonshemmede. Hun med den røde kjolen sitter i en trekasse med hjul. Hvis du har lest Balansekunst av Rohinton Mistry vet du nøyaktig hva jeg snakker om.



Etterpå kjørte vi rett til hotellet, fem stjerners sådann - luksusliv - og så sov jeg helt til klokka 05.30 neste morgen, for da var det nemlig nye turistattraksjoner. Denne gang var det Det røde fort i Agra. Det mest spennede der syns jeg var fuglene. Det var masser rovfugler, store hauker og masse papegøyer som fløy overalt. Det er jo artig da. Men papegøyer er like vanlig i India som kråker er for oss i Norge, så jeg skjønte fort at det var VELDIG turistaktig å ta bilder av fuglene. Dessuten var jeg like populær på fortet som jeg var på Taj Mahal, men nå litt mer blasert. Man blir fort vant....




Etter Det røde fortet dro vi til et typisk turistplass der de solgte og lagde diverse ting og tang av halvedelsteiner. Kjedelig - men jeg tok et bilde, og det var samme motiv som jeg tok i Washington på nyttårsaften - så det var litt artig. For meg altså, ikke for så mange andre.


Halvveis i dag 2 - vi reiser videre mot Ranthanbore nasjonalpark - fortsettelse følger i en annen bloggpost.

Kommentarer

  1. Åååå....dette var interessant lesing...høres veldig kjekt ut. Men, hvorfor var du så spesiell at alle ville ta på deg og fotografere? Trodde det var turister der av alle slag og ingen skilte seg ut? Og de damene på flyplassen med sinkkrem og munnbind...det har jeg aldri hørt om før. Gleder meg til neste post!

    SvarSlett
  2. Og en ting til...Ballansekunst er en veldig fin bok og jeg skjønner godt hva du mener med den røde kassen med hjul....

    SvarSlett
  3. Så koselig et innlegg...og artige bilder. Lurte også på det med at alle ville Ta på deg..særlig ved Taj Mahal der er så mye turister..

    Og så kjenner jeg igjen det at det ikke blir så mye lesing som man tror når man reiser--det er jo så mye som skjer rundt en .

    Mvh Artemisia

    SvarSlett
  4. Takk for Reisebrevet! Det er så spennende å lese fra slike turer. Jeg husker du ba om lesetips før turen din. Dersom du fortsatt er interessert i bøker om India så har jeg nettopp postet et innlegg om boka Narcopolis mer handling fra Bombay.

    Ha en fortsatt fin helg!

    SvarSlett
  5. Gleder meg til neste bloggpost. Dette var fin lesing!

    SvarSlett
  6. Kjempeartig å følge turen din/deres! Jeg gleder meg allerede til fortsettelsen!!!

    SvarSlett
  7. Gleder meg til resten! Så du broren min forresten? Han bor i India et halvt år akkurat nå. ;o)

    Og det var veldig morsomt at alle ville ta på deg og at du er så snill at du lot alle ta på deg helt til du var blitt helt alene. Da lo jeg litt for meg selv her jeg sitter.

    Og det der med 6 og en halv time er interessant. Jeg vegrer meg for lange flyreiser, men det der er jo neeesten som å fly i Europa bare pluss litt til.

    Fint.

    SvarSlett
  8. Takk for koselige tilbakemeldninger! Alle ville ta på meg fordi jeg har så rødt hår. Og i India er det ekstra fint med rødt hår, og blå øyne, og hvis man har noen kilo for mye så er det altså bare helt toppen. Så derfor ville alle ta på meg!

    Bokofilia: Jeg skal sjekke ut bloggposten din, og Knirk - jeg så ikke broren din og det var rart, for det var jo bare 1.1 milliarder mennesker der :-)

    SvarSlett
  9. Fantastisk.
    , og veldig morsomt det der med at alle skulle ta på deg, overalt?
    , eller bare på håret?
    , også burde du tatt med Veien til Agra. Nå skal jeg lese dag2. Sånn går det når man er litt blogglei, et par dagers pause og man går glipp av alt.

    SvarSlett
  10. Ingalill : De ville kjenne på meg, og hilse på meg og så pekte de på meg og smilte! Veien til Agra skulle leses på nytt før turen, men så ble det heller Jungelboken, men jeg tenkte jeg skulle ta den frem en dag nå snart.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam