Gå til hovedinnhold

Dan Brown : inferno – Lydbok : 19 timer, 11 minutt




Det får være måte på tull!

Det er min ærlige mening om Inferno. Jeg har hørt den, glitrende lest av Anders Ribu, men selv ikke Anders Ribu kunne gjøre Inferno spennende, troverdig eller god i mine ører.

Robert Langdon våkner opp i en sykehusseng i Firenze. Han har fått et hukommelsestap og husker ingenting fra de to siste døgnene. Han blir plaget av syn av en vakker kvinne med langt grått hår som trygler ham om å lete, og det er også bilder av en pestmaske langt fremme i pannebrasken hans.

Langdon blir behandlet av to leger, en gammel mann og en ung og vakker kvinne. Selvfølgelig en ung og vakker kvinnelig lege som kommer til å følge vår helt trofast gjennom hele handlingen.

I havet på yttersiden Venezia ligger en båt som ligner mer et militært fartøy enn en turistbåt. Denne båten tilhører en hemmelig organisasjon som hjelper den som har penger. Rett og slett. Og for to år siden kom det en mann til denne organisasjonen og ba om hjelp. Organisasjonen har knyttet til seg flinke folk, og er heller ikke redd for å ta livet av mennesker de ønsker fjernet. Nå er det Robert Langdon de vil ha vekk.

Halvveis i boka måtte jeg spørre meg selv om jeg virkelig ville bruke tid på dette. Det var så fullt av logiske brister og litterære snarveier at det nesten ble litt morsomt. Men bare nesten. Det var oppramsing og guiding i Venezia, Firenze og den siste store plassen som Langdom reiser til – men jeg skal ikke ødelegge spenningen for deg som ikke har hørt/lest boka, så jeg sier ikke hvor det er. Vanligvis liker jeg å lese bøker der handlingen er lagt til Italia, og jeg liker referanser til kultur og litteratur. I Inferno er det selvfølgelig Dantes Inferno som danner det litterære bakteppet for romanen. Men nei – dette fenget ikke meg.

På slutten kommer det en forklaring på alt det jeg mente var ulogisk – men jeg kjøper ikke forklaringen. Jeg skjønner hva han mener, jeg syns bare ikke den var god nok. Det var lettvint, og lite spennende.

På den positive siden er det bra at en spenningsroman tar opp etiske problemstillinger som overbefolkning, sorteringssamfunn og etikk, men jeg tok meg likevel i å tenke at hadde dette vært Dan Browns første roman ville han nok ikke vært så berømt i dag.

Kommentarer

  1. Åh, jeg er så enig, dette var kjipe greier. Jeg holdt på med boka i hele tre uker, og fortsatte bare fordi jeg håpet på en god, spennende og uforutsigbar vending. Jeg synes ideen er kjempespennende, men det hadde fungert mye bedre uten skjulte koder og Robert Langdon... Jeg anbefaler forresten Syk Pike av Espen Holm som tar opp noe liknende tema på en mye bedre måte.

    SvarSlett
  2. Silje: Har ikke vært og sett etter andre anmeldelser, så jeg visste ikke at du også hadde en dårlig opplevelse. Helt enig med deg -kjipe greier. Takk for tipset og kos deg videre i Paris.

    SvarSlett
  3. Så utrolig enig med deg! Jeg sleit meg også gjennom Inferno, og jeg liker egentlig Dan Brown sånn i utgangspunktet. Det ble mer en reiseskildring for meg enn en spenningsroman, og så ble jeg så utrooolig lei av alle historiske detaljer som absolutt MÅTTE forklares. HELE TIDEN...

    SvarSlett
  4. Marianne:Jaaaa, historiske detaljer - hele tiden er helt unødvendig i en thriller. Jeg lurer på om det finnes noen der ute i verden som likte boka - og eventuelt, hvorfor?

    SvarSlett
  5. Jeg! Jeg likte boken. Det er riktignok kanskje ikke så overbevisende i seg selv, fordi jeg leser en spenningsroman sånn cirka i tiåret, og bet på kroken med en eneste gang.

    - Jeg syns boken scoret poeng i lett underholdning og likte faktisk alle stedsbeskrivelsene. Handlingen i Vasari korridoren så jeg virkelig for meg, var der for bare et år siden. Så smart! Så spennende!!
    Dessuten likte jeg å være i Dan Browns sfære igjen, fordi jeg absolutt elsket Da Vinci koden. Og boken hadde da et godt poeng om overbefolkning? - selv om jeg tvilte litt på om det er korrekt å bruke et så alvorlig tema i en noe lettsindig som en spenningsroman. At det var klisjéfylte karakterer osv trodde jeg på en måte var normen i denne type bøker, så det reflekterte jeg ikke over en gang - kanskje jeg krevde for lite?
    Marianne hadde ellers et genialt poeng i sin omtale av denne boken, nemlig hvorfor i all vide verden legger skurken ut masse hint om hvordan han skal stoppes..for han vil vel ikke det? Bli stoppet?

    Du har forøvrig en super blogg :-)

    SvarSlett
  6. Clementine : Først; Takk skal du ha! Og så er det jo artig at det finnes noen som likte boka! At du har vært i Firenze og spasert i de samme gangene er jo artig. Jeg syns alltid det gir noe ekstra til en roman hvis jeg har besøkt plassene som blir beskrevet. Poenget om overbefolkning var greit, men ganske lettvint løst syns jeg - og det er jo forsåvidt greit, men jeg var jo egentlig allerede ramlet av når Langdon og den unge legen stormet ut av sykehuset og dro rett hjem til henne - HALLO! Og når de drev og brukte den laserpennen inne i leiligheten hennes, skulle hun ikke være en av verdens smarteste hjerner? Må nok besøke Marianne sin blogg, og din selvfølgelig og se omtalene.

    SvarSlett
  7. Jeg har lest de 2 første, det holder i denne omgang. Det hadde vært noe annet hvis det hadde skjedd noe imellom bindene, noe nytt, utvikling, og ikke enda mer av det samme. Jeg var også veldig begeistret for Davincikoden, alt bortsett fra slutten.
    Brown er god på spenningsoppbygging, fakta og historie, men skriver elendige slutter.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam