Gå til hovedinnhold

Cecilie Enger : Mors gaver : Lydbokforlaget , 5 timer og 50 minutter



Å gi en gave blir aldri det samme igjen, og da jeg hørte cd 1 og cd 2 angret jeg på gaver jeg hadde gitt. Ikke fordi jeg ikke hadde lyst til å gi de gavene, men fordi det tilsynelatende er en slags enighet om at en gave aldri bare er en gave – og det har jeg alltid trodd og alltid levd etter. Så nå har jeg fundert og evaluert og etter å ha hørt hele lydboka angrer jeg ikke så mye, men jeg håper at de jeg noen gang har gitt en gave ikke følte seg bundet eller hemmet eller låst eller skyldbetynget eller noe av det gruelige man vissnok kan føle når man får en gave.

Så var det sagt. Og vi kan se litt på boka – som var nydelig og kjempefin og som fortjener all skryt den har fått.

Cecilie Engers har skrevet en varm og fin historie om sin familie, og moren spesielt, der julegavelistene moren skrev har vært stikkordene og så har forfatteren mimret og husket og spekulert litt omkring hele familiens historie. Moren har nå Alzheimer og hun er på sykehjem der hennes eldste datter, Cecilie besøker henne ofte. Moren er etter hvert blitt svært dårlig og hun har det fælt. Hun kjenner ikke igjen de nærmeste og hun oppfører seg paranoid. Vi får være med på noen av disse besøkene, de rusker opp i gaveoppramsingen fra 1960 og 1970 tallet og gjør historien sterkere og bedre.

Forfatteren har klart det kunststykket å fortelle en ærlig historie om sin fortid, sin barndom, ungdom og foreldrenes uenighet og besteforeldrenes kjærlighet og gammeltantes sykdom uten skam. Selv om foreldrene var uenige, og diskusjonene dem imellom var politisk så var det likevel mye varme og kjærlighet og ikke minst respekt i forholdet – både mellom foreldrene og mellom foreldre og barn.

Noen har sammenlignet denne boka med en annen bok som kom i høst; Rydde ut av Helene Uri, en bok jeg leste da den kom ut, og jeg likte Mors gaver mye bedre. Jeg ser at tematikken i bøkene gir grunnlag for sammenligning, det handler om mor. I Uris bok, en mor som dør i boka, i Engers bok; en mor som er  fysisk tilstede, men likevel borte. I begge bøkene er det fysiske gjenstander og ting og minner som blir trukket frem, men i Uris bok ser jeg mest snobberiet og skammen og i Engers bok ser jeg kjærligheten og respekten.

Det er forfatteren selv som leser og det gjør hun på en utmerket måte.


Kommentarer

  1. Ikke helt klar for denne tematikken ennå, if ever?
    Jeg leste ikke Alltid Alice eller. Til tross for lovord og jubel.
    , men jeg noterer meg at dere liker Enger og skulle jeg forandres, modnes og forandre lesesmak. PlanB.

    (shh, har du mistet fitbitten, litt overrasket over all denne lese/blogge aktivitete?. Beware, bevares, jeg klager ikke altså -)

    SvarSlett
  2. Hehe - fitbiten er grunnen til all denne aktiviteten. Lydbok er aktivitet og så skulle jeg egentlig ikke lage en egen post på denne her, overskrifta var samleomtale - for så mye har jeg altså hørt/lest i det siste. Det er helt krise - er langt foran skjema.

    SvarSlett
  3. Lydbok er en super greie for å komme seg ut. Forrige uke gikk jeg 31,4 km. kun fordi jeg hadde lydbok på øret. Mors gaver likte jeg godt. Min egen mamma er heldigvis sprek, men jeg besøker min farmor på 94 annenhver uke, og historiene hun forteller, og den fremskredne demensen, gjorde at jeg kjente meg godt igjen i Cecilie Engers bok. Ha en fin mandag!

    SvarSlett
    Svar
    1. Fikk ukesoppdatering fra treningsappen min og jeg har altså gått 76 kilometer forrige uke - nesten alt lydbokgåing. Gode lydbøker er gull verdt!

      Slett
    2. 76km? Crazy Crazy?
      , men lydbøkene bare renner på her også, 6 cd-er er jo knappast 2 turer, og dette går på troverdigheten løs. For mange er skjødesløst og lettsindig - jeg vet det av min bokslukerfortid, les for mye og glem alt. Alle de timene jeg skulle brukt til å fundere på ei eneste blir investert i den neste - og suller jeg bare rundt og føler meg som en tom konsumist - uten noe vettugt å si om NOE.

      Slett
    3. Eh - jeg trenger visst deg som en slags korreksjon i livet mitt. Sjekket fitbitstatusen nå og det riktige svaret er 76.648 skritt og 53.73 kilometer. Det der med bokslukerfortid kan ikke ligge så langt tilbake i tid, syns det så ut som om du hadde rundet 22 allerede i år.

      Slett
    4. Jeg tar gladelig på meg korreksjonsansvaret, for man tuller hverken med kilometer eller boklister (host host Pirjo)l. Nå har jeg glemt om du har lest Renbergs siste - if not, så holder den noen turer. Kim Leine ligger nå og venter på meg på bib. Jeg vet jeg sa - aldri og not for me, pga all denne skitten og kløinga du skrev om- men det var før. Nå er nå.

      Slett
    5. Nå er nå, og Renberg er lasta inn men ikke overført iphonen. Skal høre ferdig Teboka først, det kan hende den tar seg opp. Jeg tror du kommer til å like Leineboka, selv om det kravler og kryper og tasler og lukter.

      Slett
  4. Jeg like også Mors gaver bedre enn Rydde ut, selv om jeg i og for seg likte begge. Og å gå og høre på Cecilie Enger fortelle om ymse rundt boka gjorde ikke opplevelsen av boka noe mindre, heller tvert om! Det var veldig kjekt. (Har blogget både om bok og "bokbad" i bloggen min).

    SvarSlett
    Svar
    1. Du har jo bosatt deg midt i smørøyet når det gjelder forfattervirksomhet og forfatterbesøk - litt uvante gleder for oss her nordpå, som ofte må reise tusenvis av kilometer for å se en berømthet. Syns Cecilie Enger virket som en veldig flott og reflektert dame, så jeg skulle gjerne ha hørt henne live.

      Slett
  5. Fin omtale - helt enig med deg, det med gaver er viktig. Jeg likte begge to - husker godt at du ikke var så begeistret for Uri :-) Cecilie Engers bok er nydelig, jeg kunne godt tenkt meg å høre den på lydbok - så: takk for tips!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam