Bokforvirring - Del 1, de første 100 sidene

Statue på et torg i Sevilla

Nå har jeg lest 100 sider i Sjisjkins roman Venushår og jeg skjønner ikke hvor lesefesten som Marta Norheim, eller Adresseavisens anmelder (har han lest og kopiert Norheims tanker?, det er skummelt likt), er blitt av. Ok, rett skal være rett, det er bare hundre sider lest, og jeg har fremdeles 430 sider igjen, men jeg bruker en time på 10 sider. Og det selv om jeg har sendt gubben på jobb, er alene i huset og alt er helt stille. De eneste lydene jeg hører er kattene som ligger på hver sin stol og snorker, og så litt tassing fra hunden som går mellom første og andre etasje. 

Da jeg hadde lest de første sidene begynte jeg å tenke at dette er en bok veldig få (i hvert fall som jeg kjenner) vil gidde å lese, og så husket jeg de gode anmeldelsene, og så husket jeg at jeg hadde trodd at dette kom til å bli en stor litterær opplevelse. Og hvorfor trodde jeg det? Jo, fordi Mikhail Sjisjkin var en av hovedattraksjonene under Finnmark Internasjonale litteraturfestival, og jeg var og hørte han lese fra sin egen roman. Han leste på russisk, som jeg skjønner littegranne av, siden jeg har studert russisk, men vi som var tilstede fikk også den norske oversettelsen på storskjerm.

Den andre grunnen til at jeg var sikker på at jeg ville like boka er at oversetteren er min gamle russisklærer. Hun er en av de flinkeste (kanskje DEN flinkeste) læreren jeg har hatt, og hun er hyggelig, dyktig og så imponert over Sjisjkins arbeid at hun var rørt da hun hørte ham lese.

Dette er ingen bokanmeldelse, jeg har bare lest 100 sider, og jeg har tenkt å lage en bloggpost for hver hundrede side, for å skildre prosessen jeg går igjennom. Men altså; for meg fremstår teksten som ganske rotete, og forvirrende. Jeg tar med et eksempel der hovedpersonen; den navnløse tolkeren skriver et brev til sin sønn; Nebukadonosaur:

Side 95, annet avsnitt

”Så det er ikke noe å undre seg over, hvis De mottar denne min epistel med nyheter kanskje først om mange år. Her er klokken nå halv ett. Og tidspunktet halv ett her hos meg flytter over til Dem. Jeg har vel forresten tidligere nevnt at det er noe som ikke stemmer med tiden her i dette grenseløse landet. Denne tiden, halv ett, er stablet ned under noen banankasser. Jeg har ikke pakket dem ut etter flyttingen. De står bare der langs veggen. Da jeg kom hit, lot jeg dem stå sånn foreløpig, de første dagene, jeg skulle pakke dem ut senere, men så trakk det ut med de første dagene, de kom etter hvert til å ta opp i seg flere årstider, snøen som virvlet ute i naturen og myggens summing”.

Dagsavisens anmelder Kjell Olaf Jensen tror ikke svært mange lesere vil begeistres. Det tror ikke jeg heller. Del to i denne fantastisk spennende prosessen kommer når jeg har fått lest nye 100 sider!