Gå til hovedinnhold

Bokforvirring - Del 1, de første 100 sidene

Statue på et torg i Sevilla

Nå har jeg lest 100 sider i Sjisjkins roman Venushår og jeg skjønner ikke hvor lesefesten som Marta Norheim, eller Adresseavisens anmelder (har han lest og kopiert Norheims tanker?, det er skummelt likt), er blitt av. Ok, rett skal være rett, det er bare hundre sider lest, og jeg har fremdeles 430 sider igjen, men jeg bruker en time på 10 sider. Og det selv om jeg har sendt gubben på jobb, er alene i huset og alt er helt stille. De eneste lydene jeg hører er kattene som ligger på hver sin stol og snorker, og så litt tassing fra hunden som går mellom første og andre etasje. 
Da jeg hadde lest de første sidene begynte jeg å tenke at dette er en bok veldig få (i hvert fall som jeg kjenner) vil gidde å lese, og så husket jeg de gode anmeldelsene, og så husket jeg at jeg hadde trodd at dette kom til å bli en stor litterær opplevelse. Og hvorfor trodde jeg det? Jo, fordi Mikhail Sjisjkin var en av hovedattraksjonene under Finnmark Internasjonale litteraturfestival, og jeg var og hørte han lese fra sin egen roman. Han leste på russisk, som jeg skjønner littegranne av, siden jeg har studert russisk, men vi som var tilstede fikk også den norske oversettelsen på storskjerm.
Den andre grunnen til at jeg var sikker på at jeg ville like boka er at oversetteren er min gamle russisklærer. Hun er en av de flinkeste (kanskje DEN flinkeste) læreren jeg har hatt, og hun er hyggelig, dyktig og så imponert over Sjisjkins arbeid at hun var rørt da hun hørte ham lese.

Dette er ingen bokanmeldelse, jeg har bare lest 100 sider, og jeg har tenkt å lage en bloggpost for hver hundrede side, for å skildre prosessen jeg går igjennom. Men altså; for meg fremstår teksten som ganske rotete, og forvirrende. Jeg tar med et eksempel der hovedpersonen; den navnløse tolkeren skriver et brev til sin sønn; Nebukadonosaur:

Side 95, annet avsnitt

”Så det er ikke noe å undre seg over, hvis De mottar denne min epistel med nyheter kanskje først om mange år. Her er klokken nå halv ett. Og tidspunktet halv ett her hos meg flytter over til Dem. Jeg har vel forresten tidligere nevnt at det er noe som ikke stemmer med tiden her i dette grenseløse landet. Denne tiden, halv ett, er stablet ned under noen banankasser. Jeg har ikke pakket dem ut etter flyttingen. De står bare der langs veggen. Da jeg kom hit, lot jeg dem stå sånn foreløpig, de første dagene, jeg skulle pakke dem ut senere, men så trakk det ut med de første dagene, de kom etter hvert til å ta opp i seg flere årstider, snøen som virvlet ute i naturen og myggens summing”.

Dagsavisens anmelder Kjell Olaf Jensen tror ikke svært mange lesere vil begeistres. Det tror ikke jeg heller. Del to i denne fantastisk spennende prosessen kommer når jeg har fått lest nye 100 sider!

Kommentarer

  1. Ha,ha! Jeg synes du skriver så morsomt:) og må bare få sagt at jeg synes det er herlig å følge bloggen din.
    Jeg er likevel ikke blitt skremt vekk fra boka "Venushår", skal prøve, men ikke riktig enda.
    Beathe

    SvarSlett
  2. Tusen hjertelig takk, blir så glad når jeg ser sånt! Du må fortelle hvordan du liker boka når du har lest den. Nå er jeg kommet til side 180, det går ikke akkurat fort.....

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…

Mona Tau Isaksen : Rothuldra : Slektskrønike fra Tverrelvdalen : 399 sider

Publisert i Altaposten 23. mars 2017 


Dramatikk og begjær i Tverrelvdalen
Det er ikke hverdagskost at det kommer bøker der all handling er lagt til Tverrelvdalen og områdene rundt, så naturlig nok fikk jeg lyst til å lese denne boka. Mona Tau Isaksen jobber til daglig som lærer i naturfag og matematikk ved Alta videregående skole og med Rothuldra debuterer hun som forfatter.
Mesteparten av handlingen finner sted på slutten av 1800 – tallet og det er den vakre Jenne fra gården Bekkevoll som er hovedperson. Romanen starter i nåtid med en ung jente som finner et skrin som er gjemt i Isberget. I skrinet ligger en fortelling som Jenne har skrevet ned, og det er denne historien vi blir kjent med. Etterkommerne etter de som kom nordover for å jobbe i gruva i Kåfjord var staute og vakre mennesker, selv om enkelte ikke alltid klarte å oppføre seg skikkelig når spriten fikk overtaket. Jennes bestemor var samisk, og kjent for å ha egenskaper som sjaman, noe som kom godt med flere ganger. Det er en …