Gå til hovedinnhold

John Stephens : Smaragdatlaset, Cappelen Damm, 464 sider



Ungdomsroman på det jevne - Publisert i Altaposten 15. juli 2011

Tre søsken; Kate på fjorten, Michael på tolv og Emma på ellve år har tilbrakt de 10 siste årene på forskjelllige barnehjem. Foreldrene deres måtte forlate dem i all hast men ga et løfte til den da 4 år gamle Kate om at de skulle komme tilbake og hente dem. Det siste barnehjemmet de er blitt plassert på er et uhyggelig sted.

Barna finner en bok som har magiske egenskaper.  De oppdager at når de legger et fotografi inne i boka blir de flyttet til tiden og stedet for der fotografiet ble tatt, og selvfølgelig reiser barna både titt og ofte med den magiske boka. Det viser seg at Kate, Michael og Emma er viktige brikker i mange ulike tidsepoker, og det blir deres ansvar å redde ikke bare seg selv, men hele verden!

De møter blant annet en vakker men ond heks, en gjeng med dverger og uhyggelige mørke skapninger med grusomme hyl.

Denne boka kommer med lite nytt innen fantasysjangeren, og det kjennes som jeg har lest den samme historien mange ganger før. Søsknene minner om barna i Narnia-serien. Der har vi også heksa som er en viktig ingrediens i denne romanen. Ekle og mørke skapninger som lager grusom lyd og gjør at de som hører på blir lamslåtte av skrekk, ja det har vi også hørt om før, blant annet i bøkene om Harry Potter og Ringenes Herre.

Det kan virke som om oversetteren,  Torstein Bugge Høverstad, mest kjent for arbeidet med oversettelsen av Harry Potter bøkene har slurvet litt. Jeg reagerte på oversettelsen flere ganger, og her er et eksempel:

”Så slik gikk det til at hun ble utstyrt med nye klær og støvler og en kniv og, en time etter dette møtet, med en signing fra Besta Peet over henne og Dena og de andre i den lille flokken, og deretter la de i vei oppunder fjellet.”

De første to hundre sidene var direkte kjedelige, men etter hvert ble historien bedre, og det ble tidvis spennende. Men jeg kommer ikke til å prioritere lesning av bok 2 og 3 i denne serien. Dette er selvfølgelig en trilogi (som det virker som de fleste fantasybøker er).

Forfatteren har jobbet i tv i ti år og han har blant annet vært medprodusent for Gossip Girl og Gilmore Girls.

Terningkast 3



Kommentarer

  1. hmm, jeg er på jakt etter en serie til 12-åringen som kan ta over nå som han snart er ferdig med Artemis Fowl, men tror nå jeg styrer unna denne, hvis de første 200 er gørr, holder han nok ikke ut.

    Får heller satset på den, du omtalte for en tid tilbake, som jeg nå har glemt navnet på, men vi var enige om at det sikkert var en passende bok
    , så vagt og ullent er det for tiden på toppen, hjernen har sommerfri.

    (skal bla med tilbake og lete den opp, snarest).

    SvarSlett
  2. Regner med at du tenker på Den siste lærling - heksenes hevn. Den var myyyye bedre enn denne ihvertfall :-)

    SvarSlett
  3. Så kjedelig at du ikke likte denne! Jeg ble helt frelst og gleder meg glugg til del 2;-). Nå leste jeg den på engelsk, så jeg håper at det ikke var oversettelsen...

    SvarSlett
  4. Jeg var så bestemt på at jeg skulle lese denne boken da jeg først hørte om den. Nå har jeg kommet til at jeg nok styrer unna, den høres ikke mye ut som en "instant classic" som den ble markedsført som. Takk for en ærlig anmeldelse.

    SvarSlett
  5. bokdama : Det var nok ikke bare oversettelsen, mer en følelse av at jeg hadde lest dette før.

    Ladybug: Prøver alltid å være så ærlig som mulig, selv om jeg noen ganger blir kjerringa mot strømmen. Men i dette tilfellet ser jeg at mange, blant annet anmelderne i NRK har vært ganske skeptisk.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...