En søt og trist liten bok
Kjersti Annesdatter Skomsvold debuterte i 2009 med denne romanen som handler om den svært gamle Mathea Martinsen fra Oslo. Mathea vet at hun snart skal dø, og plutselig får hun panikk. Hun har nemlig satt svært få spor etter seg, og hun vil at noen skal huske at hun har levd. Dermed setter Mathea i gang med å prøve å sette spor.
Da jeg begynte å høre denne boka trodde jeg at Mathea skulle gjøre store drastiske ting for å forsøke å få andre mennesker til å huske at det hadde levd et menneske som het Mathea Martinsen. Men det var veldig lite dramatikk i det hun utførte, og de fleste av oss gjør slike bragder hver dag. Men det betyr ikke at det ikke var stort for hovedpersonen vår!
Hun har levd et så anonymt og tilbaketrukket liv, at ingen kjenner henne, og hun kjenner ingen! Så bare det å hilse på et annet menneske er stort for henne, og det er det hun starter med.
Boka er fryktelig trist, men ikke på en tåredryppende måte. Men boka beskriver en virkelighet som mange opplever i sin hverdag - det sitter mange ensomme eldre rundt omkring og føler seg uynlig. Eldre menneser som må lese dødsannonser for å se om de finner navnet sitt der, og som føler glede hver dag fordi akkurat deres navn ikke står der, og akkurat det er det eneste beviset de har på at de fortsatt er i live.
Andre bloggere som har lest og skrevet om boka:
Det er sikkert flere der ute som har blogget om boka, men jeg setter strek her. De fleste elsket den, og det er jo flott. Forfatteren fikk Tarjei Vesaas debutantpris i 2009 for akkurat denne boka. Vel fortjent!
Jeg har lest mange fine omtaler om denne, nå inkludert din, men har holdt meg unna. Tror rett og slett den er for trist for meg
SvarSlett, slik stille tristhet er ofte mye verre en de tåredryppende.
Ble litt fristet nå, av dine vene ord, og når jeg så hvor kort den var - så kanskje, selv om psyken garantert ikke er sterk nok for Skomsvold.
Denne tåler du Ingalill! Helt sikkert, for selv om den er trist, så er den også fin. Skulle kanskje ha sagt noe om oppleser - holdt på å bli tullat de første tredve minuttene, for det går så saaaakte, og hver setning tar ett minutt, og det er som å være på teateret og høre en monolog. Men så venner man seg til det, og etterhvert så passer det godt til boka.
SvarSlettDenne boka opplevde jeg som deprimerende på en humoristisk måte, og Ingalill... du skal ikke være skeptisk til å lese denne.
SvarSlettSolgunn: Jeg digger deg og bloggen din: http://beatelill.blogspot.com/2011/07/finnmarksanbefalinger.html
Jeg falt også helt for denne lille boken. Den var trist, men på en veldig stillferdig og fin måte.
SvarSlettJeg anbefalte den på jobb og det var flere som også fant ut at dette var en meget god debutant.
Ok da,
SvarSletthvis jeg snubler over lydboka!
Enig med deg Solgunn, dette er en veldig fin bok, men på en trist måte, uten at en blir deprimert.
SvarSlettSv: Ja, endelig fikk du lest (eller rettere sagt) hørt den :-)
Beatelill: Digger deg og :-), tusen takk!
SvarSlettAstridterese: Ja, hun er en veldig god debutant, skal bli spennende å følge med henne videre.
Ingalill: Yepp - du snubler nok snart over den, sikkert ikke så mye utlånt på biblio...
Groskro: Følte meg nesten helt ute siden nesten "alle andre" hadde fått denne med seg, men nå har jeg også - Yippi!
Eg er også einig i dette. Mathea er ei dame som gjorde inntrykk på meg. Også liker eg den distanserte måten Skomsvold skildrer det triste på, det blir prega av ein lun humor, istadenfor det tragiske og dystre.
SvarSlett