Lettlest, lettfordøyelig, fullstappet med klisjeer og
likevel – god bok!
Når tredve sider var lest, og flere av hovedpersonene var
beskrevet i typisk kiosklitteraturstil vurderte jeg å legge boka bort. Det er
ikke noe galt med kiosklitteratur, men det var ikke akkurat det jeg var ute
etter da jeg startet med Den lange, hvite skyens land.
Teksten begynner på side 11 og allerede på side 14 kommer
denne:
”Hun visste at hun ikke var noen klassisk skjønnhet. Ansiktstrekkene
hennes var harmoniske, men lite iøynefallende; munnen var litt for smal, nesen
for spiss, og blikket i de rolige, grå øynene var litt for skeptisk og
definitivt for belest til å vekke interesse hos rike, unge levemenn. Helens vakreste
attributt var det glatte, silkeblanke håret med et lett rødskjær i den dype
brunfargen. Det nådde henne helt til hoftene. Kanskje hun kunne ha vekket
oppsikt med det hvis hun hadde latt det blåse fritt i vinden, slik enkelte
ungjenter gjorde på piknikene og hagefestene som Helen ble med familien
Greenwood til.”
Helen reiser fra London til New Zealand i 1882. Hun var
lærerinne hos en velstående familie i London men hadde ikke mulighet til å
stifte egen familie, ubemidlet som hun var, der hun forsørget sine to yngre
brødre, som soste vekk tid og penger mens de studerte. Men Helen jobbet og slet
og mistet sin ungdom og så seg nødt til å svare på en henvendelse fra en
menighet på New Zealand som søkte giftevillige jenter. Samtidig trengte
menigheten i London noen som kunne følge en gruppe jenter på den samme lange
båtturen. Jentene var foreldreløse og kunne nå gjøre nytte for seg hos hvite
mennesker på andre siden av jordkloden.
Med på båten er også den rike og villstyrlige lady Gwyneira:
– side 40:
”Han hadde jo fått et inntrykk av at jenta var pen tidligere på dag
også, men nå, kledd i den festlige kjolen, så han at hun var en ekte skjønnhet.
Den blå silken fikk frem den lyse ansiktsfargen og understreket hårets kraftige
rødnyanse. Den strenge frisyren fremhevet de edle ansiktstrekkene. Og så var
det de freidige leppene og de lysende blå øynene med det våkne, nesten
utfordrende blikket! Gerald var begeistret.”
Gwyneira er rik,
men har teit far som taper henne over noen slag poker en sen kveld.
Vinneren er den største sauefarmeren på New Zealand og han vil ha med seg den
vakre unge piken hjem til farmen. Der har han nemlig en vakker ung sønn som
venter på en vakker frue.
Gwyneira trener gjeterhunder, og det er mye fokus på ulike
sauesorter, klipping, gjeterhunder og samling av flokker.
Underveis til New Zealand, på den lange båtturen blir Helen
og Gwyneira venner, og det er deres liv, samt skjebnen til de fattige
ungjentene denne første boka i en planlagt trilogi handler om.
Språklig ser alle at dette ikke er storveis, og klisjeene
står i kø og krangler om plassen. Likevel likte jeg boka godt, det ble god
underholdning og det var interessant å lese om New Zealand.
Andre bloggere som har lest og omtalt boka:
Med bok og palett
Tines blogg
Andre bloggere som har lest og omtalt boka:
Med bok og palett
Tines blogg
Er enig med deg, nesten en litt for "søt" bok til å anbefale videre, men den var jo god jo :)
SvarSlettTakk for linking!
Tine : Det er noe med det der, vi skal jo slett ikke skamme oss over å like lettleste bøker -de kan jo være gode selv om de er fulle av klisjeer og for mange typiske dameromaner. God underholdning var det.
SvarSlettFrøken Produktiv.
SvarSlettBegynner å skjønne hva sommerens 16 lange og tjukke gikk i -)
, du måtte jo skjønne at ei bok om laaange og hviiite skyer var søtladen? Det sier seg jo selv, likevel lar jeg meg friste av sauer, poker og gjeterhunder. Nå som jeg har begynt med bøker på joggetur igjen, kan det godt hende jeg plukker med meg frøken Lark.
Ingalill : det er visst en evighet siden jeg var inne og kommenterte sist - sorry! Frøkrn Lark og du kommer kanskje til å tilbringe mange timer sammen.
SvarSlett