Gå til hovedinnhold

Sarah Lark : Den lange, hvite skyens land – Bazar, 717 sider




Lettlest, lettfordøyelig, fullstappet med klisjeer og likevel – god bok!

Når tredve sider var lest, og flere av hovedpersonene var beskrevet i typisk kiosklitteraturstil vurderte jeg å legge boka bort. Det er ikke noe galt med kiosklitteratur, men det var ikke akkurat det jeg var ute etter da jeg startet med Den lange, hvite skyens land.

Teksten begynner på side 11 og allerede på side 14 kommer denne:

”Hun visste at hun ikke var noen klassisk skjønnhet. Ansiktstrekkene hennes var harmoniske, men lite iøynefallende; munnen var litt for smal, nesen for spiss, og blikket i de rolige, grå øynene var litt for skeptisk og definitivt for belest til å vekke interesse hos rike, unge levemenn. Helens vakreste attributt var det glatte, silkeblanke håret med et lett rødskjær i den dype brunfargen. Det nådde henne helt til hoftene. Kanskje hun kunne ha vekket oppsikt med det hvis hun hadde latt det blåse fritt i vinden, slik enkelte ungjenter gjorde på piknikene og hagefestene som Helen ble med familien Greenwood til.”

Helen reiser fra London til New Zealand i 1882. Hun var lærerinne hos en velstående familie i London men hadde ikke mulighet til å stifte egen familie, ubemidlet som hun var, der hun forsørget sine to yngre brødre, som soste vekk tid og penger mens de studerte. Men Helen jobbet og slet og mistet sin ungdom og så seg nødt til å svare på en henvendelse fra en menighet på New Zealand som søkte giftevillige jenter. Samtidig trengte menigheten i London noen som kunne følge en gruppe jenter på den samme lange båtturen. Jentene var foreldreløse og kunne nå gjøre nytte for seg hos hvite mennesker på andre siden av jordkloden.

Med på båten er også den rike og villstyrlige lady Gwyneira: – side 40:

”Han hadde jo fått et inntrykk av at jenta var pen tidligere på dag også, men nå, kledd i den festlige kjolen, så han at hun var en ekte skjønnhet. Den blå silken fikk frem den lyse ansiktsfargen og understreket hårets kraftige rødnyanse. Den strenge frisyren fremhevet de edle ansiktstrekkene. Og så var det de freidige leppene og de lysende blå øynene med det våkne, nesten utfordrende blikket! Gerald var begeistret.”

Gwyneira er rik,  men har teit far som taper henne over noen slag poker en sen kveld. Vinneren er den største sauefarmeren på New Zealand og han vil ha med seg den vakre unge piken hjem til farmen. Der har han nemlig en vakker ung sønn som venter på en vakker frue.

Gwyneira trener gjeterhunder, og det er mye fokus på ulike sauesorter, klipping, gjeterhunder og samling av flokker.

Underveis til New Zealand, på den lange båtturen blir Helen og Gwyneira venner, og det er deres liv, samt skjebnen til de fattige ungjentene denne første boka i en planlagt trilogi handler om.

Språklig ser alle at dette ikke er storveis, og klisjeene står i kø og krangler om plassen. Likevel likte jeg boka godt, det ble god underholdning og det var interessant å lese om New Zealand.

Andre bloggere som har lest og omtalt boka:

Med bok og palett
Tines blogg

Kommentarer

  1. Er enig med deg, nesten en litt for "søt" bok til å anbefale videre, men den var jo god jo :)
    Takk for linking!

    SvarSlett
  2. Tine : Det er noe med det der, vi skal jo slett ikke skamme oss over å like lettleste bøker -de kan jo være gode selv om de er fulle av klisjeer og for mange typiske dameromaner. God underholdning var det.

    SvarSlett
  3. Frøken Produktiv.
    Begynner å skjønne hva sommerens 16 lange og tjukke gikk i -)
    , du måtte jo skjønne at ei bok om laaange og hviiite skyer var søtladen? Det sier seg jo selv, likevel lar jeg meg friste av sauer, poker og gjeterhunder. Nå som jeg har begynt med bøker på joggetur igjen, kan det godt hende jeg plukker med meg frøken Lark.

    SvarSlett
  4. Ingalill : det er visst en evighet siden jeg var inne og kommenterte sist - sorry! Frøkrn Lark og du kommer kanskje til å tilbringe mange timer sammen.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam