Denne anmeldelsen (eller en noe revidert utgave) kan du også finne hvis du leser Altaposten 21. oktober 2013.
Kjærlighet
i Lappland
I
en liten hytte innerst i Dødmannfjorden, lengst inn i Isfjorden i Finnmark
sitter
”det elendige avkommet etter en
rødegardist og hundetispa til en bygdeidiot som ble Det tredje rikets engel og
SS-Obersturmführerens fryktede madrassvarmer,” og skriver historien om seg selv.
Det
er oktober 1944, og jordmora, hun
som blir kalt Villøye skriver ned sine memoarer i håp om å skjønne hvordan hun
har klart å sette seg selv i en så håpløs situasjon. Villøye er finsk, bosatt i
Petsamo , og utstøtt fra samfunnet fordi faren var kommunist. Men Villøye har fått
en gave fra Gud, hun kan ta imot barn slik ingen andre kan - hun er jordmor av
Guds nåde.
I
1944 har tyskerne store styrker i Nord-Finland og Villøye samarbeider med dem.
Hun har møtt den vakre SS- offiseren Johannes og har følt med alle celler i
kroppen at ham må hun ha. Hun retter følgende bønn mot himmelen:
”Min
Gud, den mannen vil jeg ha. Gud, hvis jeg får han, krever jeg ingenting annet.”
Skoltejenta
Masja
Villøye
krangler seg inn i fangeleiren Titovka, en leir som lå nær Liinahamari.
Johannes er nestkommanderende i fangeleiren, og Villøye er blind av kjærlighet
og begjær. Hun velger ikke side; russere eller tyskere det er det samme for
henne. Hun vil bare ha Johannes. Dermed begynner hun å arbeide for tyskerne
inne i fangeleiren, og hun får etter hvert se grusomme overgrep. Villøye tar
seg av skoltejenta Masja og pliktfølelsen overfor den unge jenta endrer begges
skjebne.
Johannes
er preget av traumer etter at han var med på massakreringen av titusener av
jøder i Babij Jar i begynnelsen av krigen, og
leirkommandanten setter Johannes til å grave massegraver. Johannes er så
påvirket og avhengig av Adolfin, et metadonlignende preparat, at han oppriktig tror at det digre
hullet i jorda han graver er til et svømmebasseng.
Fangeleir
nær Alta
En
sommerdag i juli 1944 skal Villøye og Johannes kjøre til en fangeleir som
ligger i nærheten av Alta. Men de blir utsatt for en ulykke og tilbringer noen
hete uker i en øde hytte i Dødmannsfjorden. I hytta finner de en kiste full av
notater, også notater som forteller hvem som klarte å uskadeliggjøre Tirpitz i
Kåfjord i september 1943.
Teksten
er som trukket opp av en klam, svart myr. Den stinker, klebrer seg til deg og
kan ikke etterlate leseren uberørt. Katja Kettu er fra Rovaniemi i
Nord-Finland, og jeg tror ikke noen kunne ha skrevet en slik bok om
Nordkalotten uten å kjenne menneskene, og naturen her.
Jordmora
er en viktig bok fordi den handler om en del av vår nære historie som alt for
få kjenner til, skrevet i et språk så sterkt og så uvanlig at jeg kjenner lysta
til å lære meg finsk. For tenk for en lykke å kunne lese denne romanen på
originalspråket.
Dette
er en historisk roman og en kjærlighetsroman. Når siste side var lest kjente jeg
meg både rystet og takknemlig. Jeg har ikke hatt en slik leseopplevelse siden Utrensking
av Sofi Oksanen. Les du også, og stålsett deg mot et språk som både er sprelsk,
grovt og av en annen verden.
Terningkast
6
Jøss, denne må jeg lese ja.. Har sett flere lovprise denne boka.:)
SvarSlettJa, du må bare lese denne. Gleder meg til å se hva du syns om den. Språket i romanen har en enorm kraft.
SlettFlott omtale! Veldig glad jeg har denne i hyllen. Var på fest med noen finner en gang jeg var på firmatur til Sverige. De sa at finsk er så vanskelig at selv finnene snakker svensk :)
SvarSlettTakk! Heldige deg som kan lese den for første gang. Vet at finsk er vanskelig. Har en mann som har studert finsk, og har ei venninne som er finsk, så jeg føler at jeg har gode hjelpere rundt meg hvis jeg eventuelt hiver meg rundt for å ta et studie.
SlettHar kikket på denne flere ganger, virkelig nysgjerrig. Nå er jeg ikke i tvil lenger; denne skal leses!
SvarSlettSå bra! Føler meg som en bokinspirator :-)
SlettDenne begynte jeg på i september men har ikke karret meg til å lese den ferdig ennå, jeg liker boken altså,den har et mektig og godt språk som du innimellom får bakeroversveis av. Jeg gjorde den feilen og begynte på mange bøker samtidig og alt stoppet opp til slutt, men nå har jeg begynt å lese en og en ferdig så jeg ser frem til jeg kommer ned til denne. Flott omtale:-)
SvarSlettÅ lese mange bøker samtidig er en skikkelig uting. Gjør det selv i perioder, og det kan fort bli at man legger bort gull. Takk skal du ha forresten :-)
SlettJeg er nesten halvveis, og du har selvfølgelig helt rett, språket er av en annen verden. Har aldri vært borti slike råsprelske formuleringer - for å bruke dine ord. Grovt og poetisk på samme tid. Tregheten i lesinga har med multitasking og ekstrem trøtthet å gjøre - høstdepp - men den skal leveres om 3 dager så den blir førstpri i dagene framover. (Knausgård i midtpartiet sliter på tålmodigheten -)
SvarSlettHåper høstdeppen går over og yeah til en litt for ordrik Knausgård. Jeg er så happy for at du leser Katja Kettu og jeg kjenner at jeg gleder meg skikkelig til å lese anmeldelsen din. Og så er det både litt dumt og litt fint med bibliotekfrister, for da får du jo lest da, men så kan du jo bli litt stressa når du må lese så fort, og da kan du kanskje bli irritert på hele boka - så egentlig skulle da hatt et anmeldereksemplar! Men hadde du lest den så kjapt da? Det er det store spørsmålet.
SlettDenne frister!
SvarSlettSå bra at den frister. Kanskje jeg kan begynne å kalle meg for bokfristerinnen? Vi kjenner jo bokelskerinnen......
Slett