Gå til hovedinnhold

Ulla-Lena Lundberg : Is : Heinesen forlag, 400 sider




Dobbeltnominert til Nordisk råds litteraturpris 2013

Når både Finland og Åland velger å nominere samme bok til den prestisjefulle Nordisk råds litteraturpris vitner det om kvalitet. Og kvalitet kan være et nøkkelord som beskriver denne praktfulle boka der vi blir kjent med en liten prestefamilie og mange av de andre menneskene som er bosatt på de små øyene en halv dagsreise fra Åbo.

Den som har sett forandringen i et landskap når en båt kommer inn i synsfeltet, kan aldri være med på at ett enkelt menneskeliv er uten betydning.”

Den allvitende fortellerstemmen fører leseren gjennom boka, kun avbrutt av Post-Antons betraktninger om det man kanskje ikke snakker om, det usynlige, de døde, de som døde for tusenvis av år siden, de som veileder den som lar seg veilede og er åpen for slikt.”

Den unge, glade og elskelige presten Petter Kummel har fått seg jobb på den ytterste nakne øy, der det kun finnes en kirke og en prestebolig. Menigheten hans er spredt rundt omkring på mange små øyer, og selv om det er forblåst og værhardt er Petter lykkelig over at andre verdenskrig akkurat er over og at han har klart å få seg en kone, og at de har fått et nydelig lite barn, den ett år gamle Sanna. Prestefruen er av et annet slag enn mannen. Hun er streng og sint, og kjefter og maser på lille Sanna. Hun vil ikke gi barnet oppmerksomhet, da blir hun bare ufordragelig. Og alltid er det hun selv som må gjøre alt, alt, alt, og hun føler at det ikke finnes noen ende på alle pliktene hun har. Alltid er det fullt på prestegården, for alle vil ta en prat med den hyggelige presten. Alle vil ha en bit av ham.

Prestefruen elsker sin mann. Kjærlighet mellom unge ektefeller er ikke noe uvanlig, men gløden i prestefruens bryst er noe annet. Det er vanskelig å holde den innenfor ribbena og hindre at den slår ut som en sveiseflamme og svir øyenbryn og hår på alt som kommer i veien, legger beslag på tiden hans og på den plassen som rettmessig er hennes.”

Dagene og månedene går fremover i rolig takt, og hadde det ikke vært for det helt usedvanlige språket ville jeg kanskje ha sagt at det var en kjedelig roman. Men språket til Ulla-Lena Lundberg er usedvanlig rikt og hver gang jeg la romanen fra meg var det som om boka ropte etter meg. Historien smøg seg under huden og etterlot meg alt annet enn upåvirket.

Det bygges opp mot en katastrofe, naturen er lunefull og isen er usikker. Hvem er det vi mister og hvordan vil det påvirke lokalsamfunnet og de som er igjen?

Jeg er jo en følelsesklump, og jeg lever meg inn i og med bøkene, så når spenningen ble utløst med svaret på hvem som forulykket – ja, da gråt jeg så mye at jeg angret på at jeg leste ferdig før jobb. Ikke bare det, jeg var også helt ubrukelig de første timene på arbeid, jeg ville bare snakke med kollegaene mine og forsikre meg om at ingen av de skulle lese Is, slik at jeg kunne gjenfortelle hele romanen og fortelle hvor trist jeg var.

Ulla-Lena Lundberg viser at hun har stor innsikt i menneskesinnet, og hennes måte å beskrive mellommenneskelige relasjoner på er helt spesiell. Hun lar den allvitende fortellerstemmen runge over de små øyene og så får hver av oss som leser dømme og vurdere selv. Men Ulla-Lena gir oss ingen fasit – den sitter vi med selv. 

Kommentarer

  1. Bestilt! På biblioteket.
    Men jeg fant ikke lydbok, hørte du den på svensk?
    Høres forresten ut som en match mellom Evighetsfjorden og De Usynlige. Lusebefengte prester på den ytterste nakne ø.
    Jeg er nå bare minutter fra Mortens Falks abort ved ild og må si at jeg er dypt hensunket i profetenes rike. (selv om den er litt ujevn).

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, jeg har ikke hørt lydbok - lest selv! Tenkte litt på likheten med Evighetsfjorden, og hvor rart det var at både Danmark, Finland og Åland nominerte prestebøker i 2013 - men Evighetsfjorden er veldig forskjellig fra Is da - selv om det også foregår i en fjord....hmmm - flere likheter. Gleder mitt hjerte at du er hensunket!

      Slett
  2. Veldig pen bok, nesten for hyggelig for min smak, men veldig flott skrevet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hyggelig og hyggelig - den unge Kummel er jo hyggelig men jeg syns det var en ganske uhyggelig stemning der også.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam