Gå til hovedinnhold

Stefan Spjut : Stallo : Oktober, 536 sider


Publisert i Altaposten 5. mars 2014



Kriminalroman med fantasyelementer

Året er 1978, det er sommer et sted nord i Sverige, og en mor og hennes lille sønn skal tilbringe noen uker på en avsidesliggende hytte. Myggen svermer, skogen er tett og høy. En natt når moren går ut i et nødvendig ærend, kolliderer hun med en flaggermus, og flaggermusa dør.  Om morgenen kaster gutten flaggermusa inn i skogen. De drar for å bade og  når de kommer tilbake ligger den døde flaggermusa i kjøleskapet. – Det er noen som tuller med oss, sier mora. Gutten setter seg ved vinduet og får øye på en hare. Han holder den under oppsikt, den sitter helt stille og ser mot gutten. Så kommer det en rev. Både gutten og mora tror at haren vil stikke av, og at reven vil prøve å fange haren – slik er jo naturen. Men reven lusker bort til haren, som fremdeles sitter og ser på gutten og også reven setter seg ned, og ser på gutten i vinduet. Samme kveld blir gutten hentet av et stort troll, og mora blir ikke trodd når hun forteller hva som har skjedd. Selv om de tekniske undersøkelsene viste at det hadde vært et stort vesen både i skogen og rett på yttersiden hytta var det ingen som festet lit til den skrekkslagne moras forklaring. Det finnes jo ikke troll?  

Stalloer og småskrømt

Vi hopper 26 år fremover i tid, til 2004. På en avsidesliggende gård i nærheten av Jokkmokk begynner noe å komme ut av kontroll. Til å begynne med får vi ikke vite hva. Men de som bor i hovedhuset blir plaget av mye støy og bråk og hver natt blir bilene deres snudd opp ned. Det snakkes om at ”De store” er urolige. Plutselig er skogsområdet rundt Jokkmokk forandret til et åsted der svære stalloer, småskrømt og dyr som forandrer seg til mennesker dukker opp og tar maka over menneskesinn. Og så forsvinner en ny liten gutt. Politiet har lite å stille opp med, men ei småforsoffen dame fra Kiruna og hennes familie skal komme til å spille en stor rolle i denne saken.

For lang

Det svenske hverdagslivet kommer tett på, det samme gjør naturbeskrivelsene av et svensk landskap. Det er sprekt av Spjut å trekke inn Stalloer i en kriminalroman, og jeg mener at romanen er like mye en fantasyroman som en kriminalroman. Det går sakte fremover, mye saktere enn hva jeg liker i slike typer romaner, og sideantallet kunne i hvert fall vært redusert med en tredjedel.  Romanen er spennende og til dels troverdig, men jeg liker best litteratur der jeg kommer inn under huden på i hvert fall noen av personene. I Stallo er det mange mennesker, noen troll, en rev, en hare og mange ulike mus som spiller viktige roller. Men vi berører bare overflata, og blir ikke skikkelig kjent med noen av dem. Det kommer heller ingen forklaringer på hvorfor trollene, ”De store”,  havnet i Jokkmokk og hvorfor de spesielle familiene som steller for dem føler at de må fortsette å gjøre det.

Når Karl Ove Knausgård siteres på omslaget med at Stallo er ”En fantastisk roman”, og the grand old man i NRK´s litteraturseksjon Leif Ekle mener at dette er noe av det beste han har lest i hele sitt liv, når det gjelder krim vel å merke, blir jo fallhøyden svimlende. Jeg mener at jeg har lest bedre både i krim og fantasysjangeren, men jeg anbefaler likevel Stallo, og syns det er spesielt artig med bøker der handlingen er lagt til nærområdet.

Terningkast 5


Kommentarer

  1. Denne har jeg lest mye om , og har tenkt å lese den en dag..:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Den er virkelig verd å få med seg.

      Slett
  2. Nok ei bok jeg aldri har hørt om.
    Må definitivt begynne å følge med bedre.
    , eller hvorfor skal jeg når dere gjør det for meg -)

    SvarSlett
    Svar
    1. Helt enig med deg - du trenger ikke følge med på alt. Jeg skal prøve å holde deg oppdatert på finsk, sært og nordfra!

      Slett
  3. Jeg tok den med meg hjem fra biblioteket, men leverte den inn igjen ulest fordi den er så tykk. Jeg vet ikke hva det er med meg og tykke bøker for tiden. Tror jeg er smittet av elevene på skolen. Jaja, den blir vel lest en annen gang :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Husker det fra min tid på biblioteket på vgs - "har du ikke en tynn bok?" - var et spørsmål som kom hver dag!

      Slett
  4. God omtale og jeg er enig i mye du skriver! Jeg synes tema var spennende og interessant, men en del i boka irriterte meg, og det ødela nok litt av leseopplevelsen!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…