Årets beste norske roman? /Publisert i Altaposten 17.6.2009
Det er noen år siden sist Den norske Forfatterforenings leder Anne Oterholm ga ut en bok. Og når man venter på noe godt kan man vente lenge. Det stemte i hvert fall denne gangen. Anne Oterholm imponerer stort i denne romanen som er hennes syvende. Jeg slukte den, og selv om den er på nesten 250 sider tok det meg ikke mer enn en ettermiddag å lese den.
Historien handler om Sindre som er 37 år gammel. Sindre er en usedvanlig pinglete og svak mann som tar med seg sine to sønner til Frankrike. Greit nok med en liten tur til Frankrike tenker du kanskje, men det er ikke så greit likevel. Sønnene bor egentlig hos moren sin, Marit, som er Sindres ekskone. Sindre har ikke spurt henne om lov til å ta guttene med seg. Han er sint fordi han mener at Marit har tatt full kontroll over guttene, og derfor vil han være sammen med dem alene. Den eldste sønnen heter Øistein og er 12 år, den yngste kalles bare Lillebror, og vi får ikke vite hvor gammel han er.
Sindre har et unaturlig nært forhold til faren sin, og han bruker mye tid på å reflektere over hva faren ønsker at Sindre skal gjøre med livet sitt. Faren og Sindre bodde ett år i Frankrike da Sindre var 12 år, og det var en svært viktig periode i livet hans. En annen viktig person i Sindres liv er tremenningen Nora. I løpet av det 6 uker lange oppholdet i Frankrike sender Sindre dagboknotatene sine til Nora, og hennes personlige oppfatninger om Sindre og hans opplevelser finner sin naturlige plass i romanen.
Sindre fremstår som en svært egoistisk og lite reflektert person. Han kidnapper guttene sine fordi han vil ha mer tid sammen med dem, men han virker ute av stand til å knytte noen bånd til dem. I stedet lar han seg lede av sitt eget og andres begjær, og gir seg hen til erotiske forbindelser med både menn og kvinner. Og han gjør han det tilsynelatende uten å ville det selv. I et tilfelle lar han guttene være alene på en rugbykamp mens han selv drar på biltur med landsbyens macho politimann, Jacques. Jacques og Sindre innleder et seksuelt forhold som Sindre egentlig ikke er interessert i, men han lar det skje, fordi han ikke ser noen grunn til å nekte Jacques noe.
”Jacques er okay. Det er ikke noe problem å gi ham det han vil. Jacques har bare vært imøtekommende etter at de traff hverandre. Det ville ha vært lang mer ensomt her uten ham. Da ville han utelukkende vært henvist til Øistein! Pikken ligger mot hans igjen. Underlivene er presset mot hverandre. Jacques vet hva han vil. Det er litt som når faren hans har tatt en avgjørelse.”
Sindre setter ikke grenser for seg selv, og han setter heller ikke grenser for andre. Handlingen foregår over seks uker, og det er en tetthet og energi i teksten som gjør romanen veldig god. Samtidig er det en spenning knyttet til Sindres forhold til sønnene sine. Vil han være i stand til å ta vare på dem? Hvordan blir det når de kommer hjem?
Jeg likte denne boka svært godt, og det er ikke ofte jeg blir imponert over norske utgivelser. Men denne ganger er jeg virkelig imponert. Stemningen i boka er intens, og selv om Sindre fremstår som en dust blir jeg nysgjerrig på hvordan hele denne historien vil ende. Noras refleksjoner over hvorfor Sindre handler slik han gjør gir boken en ekstra dimensjon. Dette er den beste norske romanen jeg har lest i år.
Terningkast 6
Morsomt! Denne har jeg lyst til å lese.
SvarSlettDenne boka høres spennende ut. Herlig med bøker man bare trekkes inn i og som man blir værende inne i til siste ord er lest.
SvarSlettGleder meg til å lese! Har lest alle bøkene hennes, bortsett fra Sannheten, som står i hylla mi og venter.
SvarSlettJa, gled dere damer :-)
SvarSlettHar likt tidligere bøker hun har skrevet, så jeg gleder meg også til å lese denne :-)
SvarSlettOpps, jeg syntes denne var et eneste stort gjesp, kombinert med en irritabel kløe...
SvarSlett