J. K. Rowling : Den tomme stolen - Lydbok, 18 timer

En gledelig overraskelse

Merkverdig – men likevel var det slik at alle anmeldelsene jeg hadde fått med meg av J. K. Rowlings siste bok, den første boka hun har skrevet for voksne,  hadde vært lunkne. Jeg hadde gledet meg til å lese Den tomme stolen, men etter ca. 50 sider kjente jeg en motstand. Og jeg la bort boka, og når jeg først legger bort en bok så skal det mye til for at jeg plukker opp akkurat den boka igjen. 

Så skulle jeg ut og fly, og da liker jeg å høre lydbok – toppen av lykke er et glass rødvin, en god lydbok og deilig flydur i kroppen. Jeg valgte meg ut Den tomme stolen som reiselektyre, fordi det var Trond Brænne som leser, og han leser alltid godt. Og dessuten, jeg ville jo lese/høre Rowlings første bok for voksne.

Den tomme stolen starter med at Barry faller om og dør. Dødsfallet er uventet, og etterlater ikke bare kone og fire barn i sjokk, men et lokalsamfunn med mange enkeltskjebner som, viser det seg, er avhengig av Barrys engasjement, energi og faktisk også visdom.

Barry hadde en plass i sognerådet, og når et rådsmedlem dør og det blir en tom stol ledig, må plassen fylles av en annen verdig borger.

Innbyggerne i den tilsynelatende idylliske landsbyen Pagford i England våkner opp til den gruelige beskjeden om at Barry er død. Av hjerneslag. Sladderen begynner å gå, og enkelte er mer tarvelige enn andre, selv om de fleste tenker på seg og sitt. Renkespillet begynner umiddelbart. Det er en tom stol! Hvem skal sitte i den?

Persongalleriet er stort, og jeg er full av beundring over grepet og fingerspissgefylen Rowling har når hun beskriver enkeltmenneskene. Mer enn en gang tenkte jeg at hun har tatt alle menneskelige egenskapene, både de gode og de mindre gode, og lagd personligheter ut av dem alle, ikke karikert, men på en slik måte at alle kan kjenne igjen et snev av seg selv i hver enkelt person, i hvert fall i mange av de som er beskrevet.

Det er litt sex her, ikke mye . Det er en del selvskading, og det gjør vondt å høre om. En av de som kjemper om den tomme stolen, viserektor Colin Waal sliter med alvorlige tvangstanker, og måten forfatteren har beskrevet både selvskading og tvangstanker gjør at jeg tenkte at dette har hun personlig kjenneskap til. Og det stemte, i hvert fall når det gjelder tvangstankene. En av de andre viktige personene er Krystal Weedon. En ung jente som blir uglesett av besteborgerne i Pagford. Moren hennes er sprøytenarkoman og det er Krystal som for det meste må ta seg av lillebroren på tre år. En oppgave hun ikke alltid mestrer like godt.

Det er en politisk roman, og det er helt tydelig hvor forfatteren har sitt hjerte. Det handler om å bry seg om andre enn seg selv, det handler om empati, det handler om kjærlighet og det handler om integritet. Ingenting er bare enkelt, og ingenting er endimensjonalt, bortsett fra faren til Andrew, den ekle og vemmelige Simen. Han er bare ekkel, slem og teit.

Boka er trist. Veldig trist. Fryktelig trist. Hele del seks ble for meg en øvelse i å ikke gråte. Jeg hørte boka på tur på jobb. Jeg trasket av gårde, nysminket og langs gang og sykkelstien. Og så skjedde det som ikke kunne skje. Jeg ropte NEI – veldig høyt. Tenkte at det måtte være en feil. Skulle han dø? Nei, nei, nei, nei – det går jo ikke an! Og så rant tårene. Og så skjedde det enda mer triste ting, og jeg tenkte at til gaiken (litt finnmarks banning) med sminken, og så måtte jeg konsentrere meg om å puste rolig. Slutten er fin, og trist, og veldig rørende – og jeg digger J. K. Rowling. Håper hun snart er ferdig med neste bok.

Helt nederst i denne bloggposten har jeg skrevet om hvor rart det var at Trond Brænne leste, og hvorfor det var så rart. Uansett leste han fantastisk godt. Dette var en av de beste lydbokopplevelsene mine – og det sier ikke så rent lite.

Jeg er begeistret og takknemlig og glad for at jeg hørte denne som lydbok. Anbefales!

Andre bloggere mener:

Linesbibliotek
knirk
solveigsiside
bokverdami
elisecathrin
epilog
Bumblebenni
attmed fjellet
zeldajenta

Og her er noen kritikker fra avisene:
Dagbladet
Aftenbladet
Vårt land
Dagsavisen