Gå til hovedinnhold

Mikael Niemi : Fallvann : Oktober, 277 sider


Publisert i Altaposten 4. april 2013


Denne romanen tegner et skrekkscenario, ikke bare for folk bosatt langs Luleelven, men også for altaværingene.

Kanskje du husker artikkelen i Altaposten i mai 2003 som handlet om hva som kunne skje med demningen i Sautso hvis, eller når tusenårsflommen kommer. Hvis du har glemt det kan jeg friske opp hukommelsen din. Statskraft har beregnet at hvis demningen i Sautso brister under en tusenårsflom vil en nitti meter høy vegg av vann fosse nedover mot Alta, og en nasjonal katastrofe vil være et faktum. 3000 mennesker vil stryke med. Så her sitter man da, i nedslagsfeltet til en av de største damanleggene i Norge, og selv om mulighetene for brist i demningen er mikroskopiske, er det en mulighet, og det er kanskje bare en illusjon at noen av oss føler oss så trygge i Alta. Og hva har så alt dette med Niemis siste roman å gjøre? Vi kan ta all denne uhyggen med oss når vi nå retter oppmerksomheten mot forfatteren fra Vittula.

Når demningen brister

Det er høst i Nord-Sverige, og det har regnet uavbrutt. Store Lule elv blir bare større og større og plutselig sprekker betongen i en av de øverste demningene og helvete bryter løs. Bokstavlig talt. Syndefallet. Strømnettet er selvfølgelig ute av drift, det samme er mobilnettet. Menneskene som blir øyenvitner til dramaet på toppen av demningen står maktesløse. De får ikke gitt beskjed og står i sine egne private mareritt.

Døden langs Luleelven

Persongalleriet er stort, og vi følger helikopterpiloten som har planlagt å ta selvmord den dagen demningen brister, hans fraskilte kone, deres voksne datter, en mann og en kvinne på malekurs, en mannsjåvinistisk drittsekk av en gubbe som voldtar og herjer, ei underbetalt butikkdame, en mann fra en reindrifsfamilie som nå er bosatt i London og enda noen flere.

Thrilleraktig

Den store bølgen reiser seg og truer alle langs elva. Noen ser at den kommer og rekker å reagere, andre blir fanget. I korte kapitler der vi stadig forlater noen i akutt livsfare, blir vannet stadig farligere. Det tar med seg hus, hytter, trær – og mennesker.

Mikael Niemi skriver godt, og jeg kjente igjen stilen fra gjennombruddsromanen hans; Populærmusikk fra Vittula. Troverdige skildringer av snurrige mennesker i rare situasjoner er Niemi flink med.

Terningkast 5


Kommentarer

  1. Fin omtale. Ønsker å lese denne uhyggelige boka.

    SvarSlett
  2. Kanskje den må leses ja.....

    SvarSlett
  3. Sniker meg inn her og sier bare takk for sist. Det var veldig fint!

    SvarSlett
  4. Takk for sist ja
    , glemte og skrive at jeg hadde lest denne omtalen, veldig glad for at du likte den, som superfan av populærmusikken ville det vært rett fram tragisk, om denne hadde vært dårlig!

    SvarSlett
  5. Anita : Og med ditt lesetempo har du nok snart lest den :-)

    Martin : Hmm - det tror jeg at du skal ja :-)

    Knirk og Ingalill : Veldig fint :-)

    SvarSlett
  6. Frodig forfatter ja, har bare lest den Vittula jeg, og likte den godt. Nå fikk jeg et innblikk i en til.....

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…

Mona Tau Isaksen : Rothuldra : Slektskrønike fra Tverrelvdalen : 399 sider

Publisert i Altaposten 23. mars 2017 


Dramatikk og begjær i Tverrelvdalen
Det er ikke hverdagskost at det kommer bøker der all handling er lagt til Tverrelvdalen og områdene rundt, så naturlig nok fikk jeg lyst til å lese denne boka. Mona Tau Isaksen jobber til daglig som lærer i naturfag og matematikk ved Alta videregående skole og med Rothuldra debuterer hun som forfatter.
Mesteparten av handlingen finner sted på slutten av 1800 – tallet og det er den vakre Jenne fra gården Bekkevoll som er hovedperson. Romanen starter i nåtid med en ung jente som finner et skrin som er gjemt i Isberget. I skrinet ligger en fortelling som Jenne har skrevet ned, og det er denne historien vi blir kjent med. Etterkommerne etter de som kom nordover for å jobbe i gruva i Kåfjord var staute og vakre mennesker, selv om enkelte ikke alltid klarte å oppføre seg skikkelig når spriten fikk overtaket. Jennes bestemor var samisk, og kjent for å ha egenskaper som sjaman, noe som kom godt med flere ganger. Det er en …