Denne
romanen tegner et skrekkscenario, ikke bare for folk bosatt langs Luleelven,
men også for altaværingene.
Kanskje
du husker artikkelen i Altaposten i mai 2003 som handlet om hva som kunne skje
med demningen i Sautso hvis, eller når tusenårsflommen kommer. Hvis du har
glemt det kan jeg friske opp hukommelsen din. Statskraft har beregnet at hvis
demningen i Sautso brister under en tusenårsflom vil en nitti meter høy vegg av
vann fosse nedover mot Alta, og en nasjonal katastrofe vil være et faktum. 3000
mennesker vil stryke med. Så her sitter man da, i nedslagsfeltet til en av de
største damanleggene i Norge, og selv om mulighetene for brist i demningen er
mikroskopiske, er det en mulighet, og det er kanskje bare en illusjon at noen
av oss føler oss så trygge i Alta. Og hva har så alt dette med Niemis siste
roman å gjøre? Vi kan ta all denne uhyggen med oss når vi nå retter
oppmerksomheten mot forfatteren fra Vittula.
Når
demningen brister
Det
er høst i Nord-Sverige, og det har regnet uavbrutt. Store Lule elv blir bare
større og større og plutselig sprekker betongen i en av de øverste demningene
og helvete bryter løs. Bokstavlig talt. Syndefallet. Strømnettet er
selvfølgelig ute av drift, det samme er mobilnettet. Menneskene som blir
øyenvitner til dramaet på toppen av demningen står maktesløse. De får ikke gitt
beskjed og står i sine egne private mareritt.
Døden
langs Luleelven
Persongalleriet
er stort, og vi følger helikopterpiloten som har planlagt å ta selvmord den
dagen demningen brister, hans fraskilte kone, deres voksne datter, en mann og
en kvinne på malekurs, en mannsjåvinistisk drittsekk av en gubbe som voldtar og
herjer, ei underbetalt butikkdame, en mann fra en reindrifsfamilie som nå er
bosatt i London og enda noen flere.
Thrilleraktig
Den
store bølgen reiser seg og truer alle langs elva. Noen ser at den kommer og
rekker å reagere, andre blir fanget. I korte kapitler der vi stadig forlater
noen i akutt livsfare, blir vannet stadig farligere. Det tar med seg hus,
hytter, trær – og mennesker.
Mikael
Niemi skriver godt, og jeg kjente igjen stilen fra gjennombruddsromanen hans; Populærmusikk
fra Vittula. Troverdige skildringer av snurrige mennesker i rare situasjoner er
Niemi flink med.
Terningkast
5
Fin omtale. Ønsker å lese denne uhyggelige boka.
SvarSlettKanskje den må leses ja.....
SvarSlettSniker meg inn her og sier bare takk for sist. Det var veldig fint!
SvarSlettTakk for sist ja
SvarSlett, glemte og skrive at jeg hadde lest denne omtalen, veldig glad for at du likte den, som superfan av populærmusikken ville det vært rett fram tragisk, om denne hadde vært dårlig!
Anita : Og med ditt lesetempo har du nok snart lest den :-)
SvarSlettMartin : Hmm - det tror jeg at du skal ja :-)
Knirk og Ingalill : Veldig fint :-)
Frodig forfatter ja, har bare lest den Vittula jeg, og likte den godt. Nå fikk jeg et innblikk i en til.....
SvarSlett