Mikael Niemi : Fallvann : Oktober, 277 sider

Publisert i Altaposten 4. april 2013

Denne romanen tegner et skrekkscenario, ikke bare for folk bosatt langs Luleelven, men også for altaværingene.

Kanskje du husker artikkelen i Altaposten i mai 2003 som handlet om hva som kunne skje med demningen i Sautso hvis, eller når tusenårsflommen kommer. Hvis du har glemt det kan jeg friske opp hukommelsen din. Statskraft har beregnet at hvis demningen i Sautso brister under en tusenårsflom vil en nitti meter høy vegg av vann fosse nedover mot Alta, og en nasjonal katastrofe vil være et faktum. 3000 mennesker vil stryke med. Så her sitter man da, i nedslagsfeltet til en av de største damanleggene i Norge, og selv om mulighetene for brist i demningen er mikroskopiske, er det en mulighet, og det er kanskje bare en illusjon at noen av oss føler oss så trygge i Alta. Og hva har så alt dette med Niemis siste roman å gjøre? Vi kan ta all denne uhyggen med oss når vi nå retter oppmerksomheten mot forfatteren fra Vittula.

Når demningen brister

Det er høst i Nord-Sverige, og det har regnet uavbrutt. Store Lule elv blir bare større og større og plutselig sprekker betongen i en av de øverste demningene og helvete bryter løs. Bokstavlig talt. Syndefallet. Strømnettet er selvfølgelig ute av drift, det samme er mobilnettet. Menneskene som blir øyenvitner til dramaet på toppen av demningen står maktesløse. De får ikke gitt beskjed og står i sine egne private mareritt.

Døden langs Luleelven

Persongalleriet er stort, og vi følger helikopterpiloten som har planlagt å ta selvmord den dagen demningen brister, hans fraskilte kone, deres voksne datter, en mann og en kvinne på malekurs, en mannsjåvinistisk drittsekk av en gubbe som voldtar og herjer, ei underbetalt butikkdame, en mann fra en reindrifsfamilie som nå er bosatt i London og enda noen flere.

Thrilleraktig

Den store bølgen reiser seg og truer alle langs elva. Noen ser at den kommer og rekker å reagere, andre blir fanget. I korte kapitler der vi stadig forlater noen i akutt livsfare, blir vannet stadig farligere. Det tar med seg hus, hytter, trær – og mennesker.

Mikael Niemi skriver godt, og jeg kjente igjen stilen fra gjennombruddsromanen hans; Populærmusikk fra Vittula. Troverdige skildringer av snurrige mennesker i rare situasjoner er Niemi flink med.

Terningkast 5