søndag 26. mai 2013

Jonathan Odell : Helbredelsen - Pax forlag, 352 sider


Sterke kvinneskikkelser

I denne generasjonsromanen fra Mississippi møter vi sterke kvinneskikkelser, og vi får et innblikk i hvordan slavene ble behandlet på plantasjer i de amerikanske sørstatene. 

Året er 1933 og Grand Gran føler seg helt alene i verden. Hun har tidligere vært jordmor og vært regnet som en klok kone, men tiden har rent fra henne, og det er lenge siden noen har trengt henne. Helt til hun plutselig får ansvaret for en stum ung pike. Moren er død under dramatiske omstendigheter, og Gran Gran skal pleie henne frisk. 

Når Gran Gran forteller historien om sin barndom og oppvekst som slave våkner interessen hos den unge jenta, og Gran Gran skjønner at nøkkelen til å nå inn til jenta er å fortelle henne historien om sitt eget liv. 

Så får vi fortellingen om den lille babyen som ble tatt fra familien sin. Babyen var Gran Gran, og foreldrene var slaver, type uteslaver. Frua på plantasjen var gal av sorg, hennes datter var nylig død, og hun ville ha en liten baby hun kunne kose og dulle med. Dermed ble Gran Gran gitt til frua som en erstatning for hennes eget døde barn, men når hun vokste opp ble hun ikke regnet med som en av familien, hun ble en innejente, og oppdratt til å tenke at uteslavene var dårlige mennesker. 

Det brøt ut alvorlige tilfeller av svarttunge på plantasjen og plantasjeeieren kjøpte slavinnen Polly Shine - en kvinne kjent for sine mange evner til å helbrede syke mennesker. Polly ønsket å lære opp Gran Gran, og det Polly ønsket, det fikk hun. Gran Gran måtte derfor flytte ut fra det store huset og inn til Polly Shine, og hun ble opplært i legekunsten.

Polly Shine snakket om frihet, et begrep mange av slavene på plantasjen ikke skjønte hva betydde.      - "Hvor er denne plassen Frihet?" spurte Gran Gran, og hun syntes selv at hun hadde det bra, ikke ble hun pisket og mat fikk hun hver dag.

Enkelte av bloggerne som har anmeldt boka har vært veldig begeistret, mye mer enn jeg var. Det er en interessant historie, spesielt dette med det nye perspektivet på friheten. Men jeg ble ikke grepet av fortellingen.

En litt over middels leseopplevelse - kanskje en firer hvis jeg skulle ha gitt terningkast.

Andre bloggere som har lest/hørt boka:

Beathesbokhylle
Bibliotekaren din
Les mye
Beritbok

fredag 24. mai 2013

Jeg må dele et innspill fra Ruth Ørnholt, fylkesbiblioteksjef i Hordaland med dere


Det arrangeres innspillseminarer over hele landet i anledning  Kulturutredningen for tiden, og kulturministeren var i Bergen torsdag 23. mai for å få innspill fra Hordaland. Der deltok blant annet Ruth Ørnholt, fylkesbiblioteksjef i Hordaland, og hun har delt innspillet sitt på biblioteknorgelisten. Jeg deler det med mine lesere. Har DU tenkt på hvor viktig det er med bokbusser og mobile bibliotek?

Teksten i kursiv er skrevet av Ruth Ørnholt:

Vi som jobber innenfor sektoren er fornøyd med at kulturutredninga slår fast at bibliotekene er del av den kulturelle grunnmuren.  Det er gitt mye ros til dette, men jeg vil trekke fram et område som ikke har vært mye framme, nemlig de mobile bibliotekene.

Bokbussene er et kulturpolitisk virkemiddel som har tapt på en manglende statlig politikk og dårlig fylkeskommunal og kommunal økonomi gjennom hele to-tusentallet.

Et mobilt bibliotek kan nå alle som på en eller annen måte har for høy terskel for å nå biblioteket– enten de bor på landet eller i byen.
Bokbussen er en aktualisert samling bøker, et mobilt lesestimuleringstiltak, en kulturarena og et lokalt samlingspunkt.

De fleste land vi liker å sammenligne oss med har bibliotekbusser. I Storbritannia er det ca 700, Bare i Edinburgh er det fire. I Finland er det ca 100, i Danmark ca 50. I Norge har vi 25 igjen.
Hordaland har vært det største bokbussfylket i landet med 11 busser på det meste. Det ser ut som om vi bare vil ha to igjen til neste år.

I Norge forsvant støtteordningen for investering i nye bokbusser på begynnelsen av 2000-tallet. Selv om kommunene mener det er et viktig tilbud, er det nesten umulig å få erstattet utslitte, gamle busser med nye, innenfor kommunale budsjettrammer.

Det har vært vanskelig å få investeringstilskudd til bokbusser inn i kulturhusstøtten, så lenge den ikke økes. Jeg foreslår at det blir etablerert en nasjonal støtteordning til investering i bokbusser, som gjerne kan forvaltes av fylkeskommunene.

En grunnmur er bygd opp av enkeltkomponenter, og dersom man fjerner et stykke, forvitrer hele muren.


Nevil Shute : En by som Alice - Lydbok - 11 timer og 42 minutt


En bok som ga meg lyst til å reise til Australia, og spesielt lyst til å reise til Alice Springs  - byen som ligger midt i Australia.

Gode bøker gir meg reiselyst, og bøkene jeg har lest har sendt meg avgårde til mange rare reisemål over hele verden, kanskje det blir en tur til Australia på meg også?

Boka ble utgitt i 1950 og en delvis basert på en sann historie. I 1949 traff Nevil Shute Garry Geysel, en tysk kvinne som hadde vært med i en gruppe med 80 kvinner som hadde vært fanger i Sumatra under andre verdenskrig. Disse kvinnene måtte gå 200 mil på leting etter kvinneleierer, og da krigen var slutt var det ikke mange av disse kvinnene som hadde overlevd.

Fortelleren i En by som Alice er en sakfører som har fått i oppdrag å ta vare på formuen til en ensom gammel mann. Når den gamle mannen dør, og de nærmeste slektningene også er død er det niesen Jean Paget som arver onkelen (og forholdet til sakføreren). For onkelen trodde ikke at kvinner kunne styre penger og hadde bestemt at til niesen var 35 var det sakføreren som skulle bestemme hva formuen hennes ble brukt til.

Men Jean er en usedvanlig smart dame - noe fortellingen hennes fra andre verdenskrig vitner om. Sakføreren er ensom og han blir fort betatt av Jean, og Jean på sin side er også ensom. Andre verdenskrig er over, hun arbeider på en fabrikk, tjener dårlig, og hun er så snill og søt og omtenksom og bruker masse tid sammen med sakføreren.

Så kommer historien om Jean på Malakka, der hun sammen med en gruppe kvinner og barn blir drevet fra sted til sted, på jakt etter en fangeleir for kvinner. Jean er helten, uten av hun vet det selv, men hun fikser det meste. På veien blir de kjent med noen australske soldater, og den ene soldaten skiller seg positivt ut. Han setter livet sitt på spill mange ganger for å hjelpe kvinnene og barna og Jean blir betatt av ham.

Nå skriver jeg ikke mer om handlingen, for det kan jo ødelegge DIN lytte/leseopplevelse, og det vil jeg jo ikke ha på meg.

Jeg koste meg veldig mens jeg hørte. Det var spennende og jeg levde meg så inn i historien at jeg mer enn en gang hadde lyst til å ta et skikkelig alvorsord med sakføreren. Lærerikt var det også. Jeg visste ikke at Australia hadde apartheidregime, med adskilte tilbud til fargede og hvite, og det var tydelig at forfatteren hadde en forkjærlighet for de hvite. Aboriginerne ble ikke regnet med som arbeidskraft, de var ikke pålitelige, og ble ofte ansett som ganske tomsete. Jeg reagerte flere ganger på beskrivelsene, og hadde det kommet i en bok som hadde vært skrevet i dag ville vi sagt at Nevil Shute var en rasist. Likevel likte jeg altså boka og det gjør det aller fleste som har lest den, hvis jeg skal ta utgangspunkt i omtaler og anmeldelser. Vi tilgir kanskje fordi den ble skrevet  for 63 år siden, i hvert fall er det derfor jeg kan si at jeg koste meg med boka.

Janne Kokkin leste godt og jeg anbefaler denne til alle som ønsker seg en god lydbokopplevelse.

Andre bloggere som har skrevet om En by som Alice:

Les meg
Sogeland
Karinleser

torsdag 23. mai 2013

Å våkne seksuelt når man er 79 år gammel

Elfriede Vavrik : Nakenbadestrand : Juritzen forlag, 233 sider 


Ps: omtalen inneholder (for noen) støtende ord og uttrykk - les videre på eget ansvar.

Nakenbadestrand er den selvbiografiske romanen Elfriede Vavrik skrev i 2010 etter at hun hadde opplevd store forandringer i livet. 79 år gammel er hun deprimert og ensom og hun får ikke sove uten at hun tilfredstiller seg selv. Hun har ikke det helt store arsenalet av hjelpemidler og bruker et avtagbart håndtak, hvordan hun får dette til må du nesten lese boka for å få svar på.
På grunn av problemene med søvnen oppsøker hun en lege og spør etter sovemedisin, hun forteller også at det eneste som får henne til å sove er en orgasme, og da oppfordrer legen henne til å skaffe seg en mann hun kan "bedrive kjønnslig omgang med".

Tanken har vært fjern for henne, hun har ikke hatt sex med andre enn seg selv i mer enn 40 år og dessuten er hun jo eldgammel. Men oppmuntret av legen setter hun inn en annonse der hun søker etter en elsker, og postkassa hennes flommer over av brev.

Vi følger kvinnens første famlende møte med de amorøse mennene, noen er mer gale enn andre, mens noen bare trenger kjærlighet - og moderlig omsorg. I sitt åttiende år opplever hun multiorgasmer og går gjennom de fleste stillinger beskrevet i bøker som tar for seg slikt.

Innimellom blir teksten brutt av erotiske noveller som forfatteren har hygget seg med å skrive. De syns jeg var mindre spennende enn romanen, det fungerte mer som fyll og hadde et mer pornografisk preg.

Det var lite som sjokkerte meg her, og jeg ble ikke støtt av noe annet enn den tenkte dialogen mellom moren og sønnen der moren diskuterte om hun ikke burde skjønne at hun trengte glidemiddel når hun hadde analsex. Det ble noe helt riv ruskende galt å diskutere sexlivet sitt med sønnen sin, selv om sønnen sikkert er over femti.

Noen stor litterær opplevelse var dette ikke, men det var interessant og det gir jo håp om at det finnes annet å snakke om enn sykdommer og været - selv når man har passert åtti.

    Elfriede Vavrik - portrett funnet på Juritzen forlag sine sider 

onsdag 22. mai 2013

Erlend Loe : Vareopptelling : Cappelen Damm, 136 sider

Lettlest og fornøyelig


Jeg hadde ikke lest mange setningene i Vareopptelling før jeg fikk en mistanke om at Erlend Loe er en utypisk mann. Han multitasker, i alle fall mistenker jeg han for å ha bedrevet med multitasking under skriving av denne boka. Hvorfor, lurer du kanskje på og svaret er forfatterens sterke interesse for melk. Det er bare noen uker siden jeg leste Erlend Loes Rumpemelk fra Afrika som handler om Marko som reiser til Afrika for å lete etter rumpemelk. Og i denne boka har hovedpersonen en særlig omsorg for pinnsvin, og hun har hørt at pinnsvin er laktoseintolerant, så hun mater pinnsvinene med soyamelk. Men da lurer jeg på om jeg kanskje må opplyse om at soyamelk virkelig ikke er bra - ikke hvis du har stoffskifteproblemer, og det vet man vel ikke sikkert at pinnsvinene er forskånet fra. Min hypotese om multitasking går ut på at Elend Loe skrev Rumpemelkboka og Vareopptelling samtidig.

Vareopptelling handler om Nina Faber, en aldrende og alkoholisert poet som etter mange år i utlendighet har fått utgitt diktsamlingen Bosboros. Du kan jo kanskje gjette hvor hun har bodd? Nina skriver tett opp til eget liv, og besøker biblioteket ofte for å se om bøkene hennes står i hylla. Den dagen  Bosboros utgis er Nina spent på kritikkene og hun skal lese diktene sine på en bokhandel, noe hun ser frem til. Men så kommer det dårlige nyheter. Diktsamlingen blir anmeldt, men kritikerne er ikke begeistret. Så får hun beskjed om at bokhandelen skal ha vareopptelling og dessverre må se seg nødt til å avlyse diktopplesningen hennes.

Nå blir Nina sint, hun føler seg tråkket på og misforstått og det får konsekvenser, fatale konsekvenser.

I Mikael Niemis siste bok, Fallvann beskriver han et situasjon der en middelaldrende kvinne utnytter en døende ung mann på ganske så brutalt vis - og det ser ut som om det kanskje ligger i tiden å beskrive seksuelle overgrep mot blodfylte men akk så bevisstløse unge menn, for Nina Faber klarer heller ikke å holde seg vekk når anledningen byr seg.


Boka er lettlest, fornøyelig, godt skrevet, og harselerer med hele den litterære sfæren, og ikke bare kritikere. Før Vareopptelling kom i handelen gikk diskusjonene ganske høyt; Loe tar et oppgjør med kritikerne i sin nye bok var gjennomgangstemaet, og jeg tenker at nakkemusklene skal være bra slitne etter å ha stirret åresvis inn i egen navle hvis det er det som blir stående etter å ha lest denne.



Knut Nærum : Nordmenn som rimer - Flammesingel nr. 147 - 24 sider

Knut Nærums diktdebut inneholder tørre små betrakninger om kjente nordmenn. Alt i god gammel Nærumstil, en stil som passer godt inn i konseptet til Flammesinglene. Alt kan utgis, alt kan leses - ingenting er for lite, ingenting er for rart.

Jeg trekker frem tre dikt, og jeg begynner selvfølgelig med Altas store sønn, og min nabo; Tommy Wirkola.

Sjangerbevissthet
Det blir vel bare kjedsommelig pirk å ha
kritiske briller på når du ser en film av Tommy Wirkola.

Litt litterært:

Hvem er Norges beste prosaist?
Ingen beretter sånn
som Per Petterson.

Folkelesning
Svært få lesere i landet beklagde.
Neshov-trilogien av Anne B. Ragde

Det er knusktørt.
Singlene fås kjøpt på Flammeforlag.no
Og nei - jeg får ikke noe for å reklamere for forlaget  - betaler 70 kroner pr. singel, og er like spent hver gang jeg åpner en bokpakke fra dem - hva i all verden er det som kommer nå?

tirsdag 21. mai 2013

Pornoskuespiller med NYNORSKE bryst






 Bjørn Sortland : Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar : Piggsvin forlag - 205 s

Ivar er førti og jomfru. Han jobber som sjefskunderådgiver for små og mellomstore kunder i Sparebanken Vest, og så har har gitt ut noen diktsamlinger. På eget forlag. Ivar blir forelska og har lyst til å gifte seg med alle kvinnene han ser. Uten unntak. En dag får han en forespørsel om å lede et skrivekurs for to kvinner som bor i en kommunal leilighet. Damene er nylig kommet ut fra soning, og har behov for kulturelt påfyll. Ivar tar på seg oppgaven og oppdager at det dreier seg om hele tre kvinner. To av den vanlige sorten, og ei som er så vakker at de andre blekner. 

Ivar vil bare være snill og klarer kanskje ikke å se at han blir utnyttet. Eller så kan det hende at han ikke bryr seg om det? Boka er god, lettlest, full av sårbarhet og man kunne sikkert ha analysert og diskutert i det vide og det brede. Det skal ikke jeg gjøre - jeg har nemlig en drøss med hunder som skal luftes og nå er midnattsola kommet til Alta. Å -            ja,pornoskuespilleren med de nynorske brystene er en av fengselsfuglene - så vet du det. 

Spennende tur til Grense Jakobselv

Pinseturen 2013 er nå historie. I år dro vi til Grense Jakobselv. I bilen hadde vi lydbøker; Gravlunden i Praha av Umberto Eco og Sluk av Lars Saabye Christensen. Vi hørte ikke et eneste lydspor - det ble bare skravling. 

Vi starta fra Alta 17. mai, tidlig på morgenen. Det var mye rein på veien mellom Alta og Masi og vi måtte kjøre ekstra pent. 






Her har vi akkurat kjørt over grensa til Finland, via Karasjok. Veiene er merkbart dårligere i Finland enn i Norge, og det føles litt som å kjøre berg og dalbane. 




Disse to bildene er tatt i Sevettïjavri, en skoltesamisk by nord i Finland. Skoltesamene ble fordrevet fra Russland, og da tok Finland imot dem og opprettet en skoltesamisk by - Sevettïjavri. Det ble bygd en ortodoks kirke i den lille byen med ca 300 innbyggere, og det andre bildet er fra den skoltesamiske kirkegården.



Så kjørte vi ut av Finland, og inn i Norge. Fem mil fra Neiden kommer vi til en rundkjøring, der valget står mellom Kirkenes og Russland. Vi må velge Russland, for vi skal til grensebygda Grense Jakobselv. En liten bygd med noen få innbyggere - en av de få plassene som ikke ble brent under krigen.  







Den gule stolpen er grensestolpen mot Russland. Og i venstre hjørne ser du speilet på bilen, så vi her er det nærkontakt. 



 Vi bodde tre dager i et av de eldste husene i Finnmark. Fra badet er det 25 meter over til Russland, og de russiske grensesoldatene har full kontroll med huset. Det har de norske styrkene også. Det var mange soldater og stor aktivitet døgnet rundt.















Helt ute ved havgapet i Grense Jakobselv ble Kong Oscar II kapell bygd. Kapellet ble vigslet i 1869 og ligger helt alene i et røft landskap. Tyskerne hadde bunkerser og fangeleiren på stranda under andre verdenskrig, og det er det du kan se restene av i bildene over.


Siden dette er en litteraturblogg kan jeg jo nevne at jeg leste ferdig denne boka om Lev og Svetlana som sendte tusenvis av kjærlighetsbrev til hverandre mens Lev var fange i en Gulagleir. Anmeldelse kommer kanskje en eller annen gang.



tirsdag 7. mai 2013

John Green : Faen ta skjebnen : Gyldendal, 338 sider


Publisert i Altaposten 7. mai 2013




Kreftbøker suger. Det mener i hvert fall hovedpersonen i denne fine, nydelige, triste og livsbejaende ungdomsboka.

Hazel er 16 år og veldig syk. Hun har hatt kreft i mange år, og alle som kjenner henne vet at hun aldri kan bli frisk. Først fikk hun kreft i skjoldbrukskjertelen, og så fikk hun lungekreft. Den unge jenta har en slange i nesa, og en liten oksygentank på ryggen. Kanskje ikke så rart at Hazel føler at livet er tungt og at hun mest av alt har lyst til å være hjemme og lese i favorittbøkene sine. Men så bestemmer mora og legen at Hazel må delta i en støttegruppe for ungdom med kreft. En støttegruppe som avslutter hvert møte med at gruppelederen ber for alle som har deltatt i gruppa, men som ikke lenger er med – verken her eller der. Lista blir lengre og lengre, og Hazel klarer ikke å la være å tenke på den dagen hennes navn står nederst og gruppelederen ber støttegruppa be for henne.

Kjærlighet til litteratur

En dag Hazel kommer til støttegruppa ser hun en nydelig gutt. Det er Augustus, som tidligere har hatt beinkreft, nå har han hatt ITK (ikke tegn til kreft) i over ett år. Hazel og Augustus finner fort tonen og begge er usedvanlig gløgge. Den første kvelden de er sammen snakker de om bøkene de elsker, og de leser hverandres favoritter. Det skal bringe dem tettere sammen, og spesielt Hazels bok kommer til å farge historien til det unge paret.

Denne boka suger ikke

Dette var en nydelig bok. Språket er ungdommelig og muntlig. Fortellerstemmen tilhører Hazel og hun er ganske direkte. Hun vet at hun skal dø, og hun vet at foreldrene elsker henne og hun filosoferer og tenker og grubler og lever det beste livet hun kan. Og samtidig er det jo gruelig trist, og det er mye medisin og sykehussnakk. Det er metninger og skanninger og nye medisiner og strålinger og cellegift og spying og kvalme og utmattelse og slitne og redde foreldre. Og så er det humor og tøffe tak og erkjennelser og hverdagsfilosofi som gir mening til det meningsløse.

Faen ta skjebnen ble kåret til beste skjønnlitterære bok av Time Magazine i 2012.

Terningkast 6


mandag 6. mai 2013

Jan-Philipp Sendker : Kunsten å høre hjerteslag - 285 sider - Cappelen Damm


Vakkert om kjærlighet

De første femti sidene satt jeg med en følelse av at jeg leste noe Paulo Coelho hadde skrevet. Og det er egentlig ikke noe negativt i det, men det er noe med det selvfølgelige i de livssannhetene som blir presentert som gjør at jeg blir litt småirritert når jeg leser Coelho. 

Julia, bosatt i New York reiser til Burma, farens hjemland for å lete etter ham. Faren var det som i boka kalles en "vellykket advokat" og han hadde kone og to voksne barn da han for fire år siden plutselig reise fra alt uten å legge igjen noen beskjed. Nå har Julias mor kommet til henne med en eske med farens ting, der oppdager hun blant annet et brev faren har skrevet til en kvinne ved navn Mi Mi. Det gir henne en adresse i en liten landsby i Burma, og hun reiser dit på jakt etter faren. 

Det er en vakker historie og jeg ble ganske raskt oppslukt og etter de første femti sidene sluttet jeg å sammenligne med Coelho. Kjærligheten mellom to mennesker har vel aldri vært skildret vakrere -  og likevel har jeg noen betenkeligheter. For finnes det mennesker som er så uselvisk som Mi Mi? Og har vi ikke lest fryktelig mange bøker der far eller mor er borte og datter reiser tilbake til far eller mors hjemplass på jakt etter spor, og der åpenbarer det seg et menneske som sitter på alle svar? 


Andre bloggere har skrevet både lengre og grundigere nemlig; 


lørdag 4. mai 2013

Kanontur og vårvinterfest på Nedre Mollisjok

Jeg har vært på en veldig spesiell tur, selv for meg som er ekte finnmarking. For noen uker siden så jeg at Nedre Mollisjok fjellstue skulle arrangere en stor fest der det beste heavyjoikbandet i verden - Intrigue skulle spille. Før du leser videre, må du nesten høre denne låta - det tar ca. 2 minutt og når du har hørt den skjønner du kanskje at jeg bestilte billetter med en gang?



Nedre Mollisjok fjellstue ligger midt på Finnmarksvidda. På vinteren kan man kjøre skuter dit, og da er det 7 mil fra Alta.. Vi kjørte skuter fra Detsika, og da fikk vi 14 mil på skuter, tur/retur. Det var regn og dårlig vær da vi startet, men målet var en fantastisk opplevelse midt på vidda, så humøret var på topp.

                                  Starten i Alta - godt kledd, med skuterdress og luhkka.
                                Vi hadde en skuter og jeg var passasjer; altså tid for en slurk rødvin :-)

                                Bare en vei - likevel stoppskilt? Joda, det er stoppskilt for skutere.
                                Skuterløypa krysser veien, og derfor - Stopp!
                                Her er det snøskuterløype - kult skilt?

Vet du hva en gompi er? Er du fra Finnmark vet du selvfølgelig hva det er, men er du en typisk søring som ikke har vært nord for Trondheim, er sannsynligheten stor for at du ikke vet svaret på spørsmålet.

En gompi er en hytte på ski. I Finnmark er det masse gompier, og de blir fraktet inn på fjellet med skutere. På turen inn mot Nedre Mollisjok fikk jeg for første gang se hvordan flyttinga foregikk, og akkurat denne gompien ble flyttet med hjelp av to skutere.
     

                               Ser du de stramme tauene som er festet i skiene på skuteren? To
                               skutere trekker denne gompien sammen.
                             
                        
                                3 mil igjen - regn og grått, men humøret på topp.
                             
En fjellvåk fløy sammen med oss de siste kilometrene til fjellstua.

                                Noen kom med helikopter - 7 minutt tok det fra Jergul.
               
                                Enkelte hadde VIP-billetter, og kunne glede seg over innedo, varm
                                seng og bidos.

                                Scenen var en lavvo.
           
                                Doen for de som ikke hadde kjøpt VIP-billetter.

                                Andre siden av elva - lavvoer og skutere og ganske mye overvann.

                               Johan Anders Bær joiket, både vanlig joik og strupejok - veldig fint
                               og veldig spesielt.

                                To humørfylte og vakre kvinner. Takk for en hyggelig kveld!
                       
                                                Trubaduren Max Mackhe - han vil jeg høre mer av!
                                         

                                Lyst på en tur med rein og slede? I pausen mellom musikkinnslagene
                                fikk alle tilbudet. 

                                Reinpolitiet var på plass - de hadde kontrollert over hundre skuterførere,
                                alle var edru, alle brukte hjelm og vi var alle fornøyd med det.
   
                        


 Det snødde tett, men Intrigue med vokalist Kai Somby ga alt på scenen og stemninga var høy. Det var en imponerende konsert, og jeg er spesielt imponert over måten Somby klarte å få kontakt med publikum på. Fra første gitarriff var det alljoik - og det i snøstorm! Jeg ble plutselig blodfan! Og lurer på om jeg ikke skal reise rundt på alle konserter de har i Finnmark.
                           






Det var en perfekt kveld på alle måter. Alle jeg traff var i godt humør, og til og med under frokosten var det god stemning. Alle var fornøyd med konserten og høydepunktet var Intrigue.





Jeg skal tilbake neste år hvis det blir gode artister. Tenk hvis Mari Boine kunne hatt konsert der? For en  opplevelse det også kunne blitt.