Vakkert om kjærlighet
De første femti sidene satt jeg med en følelse av at jeg leste noe Paulo Coelho hadde skrevet. Og det er egentlig ikke noe negativt i det, men det er noe med det selvfølgelige i de livssannhetene som blir presentert som gjør at jeg blir litt småirritert når jeg leser Coelho.
Julia, bosatt i New York reiser til Burma, farens hjemland for å lete etter ham. Faren var det som i boka kalles en "vellykket advokat" og han hadde kone og to voksne barn da han for fire år siden plutselig reise fra alt uten å legge igjen noen beskjed. Nå har Julias mor kommet til henne med en eske med farens ting, der oppdager hun blant annet et brev faren har skrevet til en kvinne ved navn Mi Mi. Det gir henne en adresse i en liten landsby i Burma, og hun reiser dit på jakt etter faren.
Det er en vakker historie og jeg ble ganske raskt oppslukt og etter de første femti sidene sluttet jeg å sammenligne med Coelho. Kjærligheten mellom to mennesker har vel aldri vært skildret vakrere - og likevel har jeg noen betenkeligheter. For finnes det mennesker som er så uselvisk som Mi Mi? Og har vi ikke lest fryktelig mange bøker der far eller mor er borte og datter reiser tilbake til far eller mors hjemplass på jakt etter spor, og der åpenbarer det seg et menneske som sitter på alle svar?
Andre bloggere har skrevet både lengre og grundigere nemlig;
Kommentarer
Legg inn en kommentar