Gå til hovedinnhold

Marina Fiorato : Glassblåseren fra Murano : Vega, 272 sider



Klisjeer i kø - Publisert i Altaposten 2. desember 2009

”For tusende gang begynte hun å studere speilbildet sitt på leting etter hvorfor Stephen hadde dratt. Første punkt – to øyne, store og passe grønne. Andre punkt – hår; blondt, langt strågult”

Når vi får beskrevet hovedpersonens utseende allerede på side 14, bekreftes min mistanke om at dette er lettlest underholdningslitteratur.


Glassblåseren fra Murano har to parallelle historier, en fra nåtidens Venezia, og en fra 1600- tallets Venezia. I  nåtiden er det Leonora Manin som er hovedpersonen. Hun rømmer fra London etter at ekteskapet havarerer.  Mannen er oppskriftsmessig nok kirurg, og selv om Leonora er ubeskrivelig vakker, finner han seg en annen kvinne. Leonora reiser til farens hjemby, Venezia, for å finne seg selv.

Den andre historien er fortellingen om Corradino Manin. Han er en av de beste glasskunstnerne  i 1600- tallets Venezia. Sammen med de andre glasskunstnerne i Venezia blir Corradino Manin holdt fanget på øya Murano. Det strenge timannsrådet som har all makt i Venezia er redd noen av glassblåserne skal avsløre glassblåserkunstens hemmeligheter. Corradino er desperat etter å få leve et normalt liv, og han blir en forræder.

Leonora er direkte etterkommer av Corradino og også hun er glasskunstner. I Venezia får hun seg arbeid på et glassblåserverksted, og hun treffer en ny mann, politimannen Alessandro.

Jeg likte historien om Corradino Manin. Det var interessant å lese om glassblåserkunsten, og det er et godt driv i denne fortellingen. Men den parallelle historien om Leonora er full av klisjeer og selvfølgeligheter. Mens jeg leste satt jeg med et håp om at teksten skulle gi litt motstand, ikke være så forutsigbar, men der ble jeg skuffet. Samtidig er dette en bok som ikke gir seg ut for å være annet enn en hyggelig leseopplevelse, så jeg har kanskje ikke lov til å være skuffet. Språket flyter lett og som underholdningsroman fungerer den helt greit.

Avslutningsvis  må jeg nevne et merkelig fenomen som kanskje er slurv fra forlaget eller kanskje gjort med hensikt, uten at jeg på noen måte kan skjønne hva som er vitsen. Kapittel 1 og kapittel 38 er prikk like. Ord for ord, den eneste forskjellen er at overskriften er endret. Veldig forvirrende, og for ikke å glemme at vi får vite veldig mye i kapittel 1 som vi kanskje ikke skulle vite før i kapittel 38.

Terningkast 3

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Vigdis Hjorth - resirkuleringens dronning!

Klassisk fortrengning?
Sist uke ble det kjent at Vigdis Hjorth fikk Bokhandlerprisen for Arv og Miljø, en bok som Vigdis Hjorth de siste tjue årene har skrevet mange versjoner av, med litt endring i kronologi og navn på persongalleri, men jeg vil hevde at rundt halvparten av Arv og Miljø finner du i Tredje person entall fra 2008, Hva er det med mor fra 2000 og med Hånden på hjertet fra 1989. Arv og miljø skiller seg ut fra Tredje person entall med at hovedpersonen sier høyt at det er begått overgrep, i de andre bøkene er dette mer vagt. Jeg gratulerer Vigdis Hjorth med prisen, hun skriver som alltid godt, men jeg la merke til at hun i anledning prisutdelingen igjen insisterer på at hun ikke skriver selvbiografisk og ikke forstår hvorfor noen kan tro noe slikt. Jeg finner det mer enn merkelig at Vigdis Hjorth ikke skjønner hvorfor noen ikke klarer å lese mange av bøkene hennes uten å lese selvbiografisk. Kunnskapen vi har om forfatteren Vigdis Hjorth har vi jo fra henne selv. Hun har i…

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…