Marina Fiorato : Glassblåseren fra Murano : Vega, 272 sider



Klisjeer i kø - Publisert i Altaposten 2. desember 2009

”For tusende gang begynte hun å studere speilbildet sitt på leting etter hvorfor Stephen hadde dratt. Første punkt – to øyne, store og passe grønne. Andre punkt – hår; blondt, langt strågult”

Når vi får beskrevet hovedpersonens utseende allerede på side 14, bekreftes min mistanke om at dette er lettlest underholdningslitteratur.


Glassblåseren fra Murano har to parallelle historier, en fra nåtidens Venezia, og en fra 1600- tallets Venezia. I  nåtiden er det Leonora Manin som er hovedpersonen. Hun rømmer fra London etter at ekteskapet havarerer.  Mannen er oppskriftsmessig nok kirurg, og selv om Leonora er ubeskrivelig vakker, finner han seg en annen kvinne. Leonora reiser til farens hjemby, Venezia, for å finne seg selv.

Den andre historien er fortellingen om Corradino Manin. Han er en av de beste glasskunstnerne  i 1600- tallets Venezia. Sammen med de andre glasskunstnerne i Venezia blir Corradino Manin holdt fanget på øya Murano. Det strenge timannsrådet som har all makt i Venezia er redd noen av glassblåserne skal avsløre glassblåserkunstens hemmeligheter. Corradino er desperat etter å få leve et normalt liv, og han blir en forræder.

Leonora er direkte etterkommer av Corradino og også hun er glasskunstner. I Venezia får hun seg arbeid på et glassblåserverksted, og hun treffer en ny mann, politimannen Alessandro.

Jeg likte historien om Corradino Manin. Det var interessant å lese om glassblåserkunsten, og det er et godt driv i denne fortellingen. Men den parallelle historien om Leonora er full av klisjeer og selvfølgeligheter. Mens jeg leste satt jeg med et håp om at teksten skulle gi litt motstand, ikke være så forutsigbar, men der ble jeg skuffet. Samtidig er dette en bok som ikke gir seg ut for å være annet enn en hyggelig leseopplevelse, så jeg har kanskje ikke lov til å være skuffet. Språket flyter lett og som underholdningsroman fungerer den helt greit.

Avslutningsvis  må jeg nevne et merkelig fenomen som kanskje er slurv fra forlaget eller kanskje gjort med hensikt, uten at jeg på noen måte kan skjønne hva som er vitsen. Kapittel 1 og kapittel 38 er prikk like. Ord for ord, den eneste forskjellen er at overskriften er endret. Veldig forvirrende, og for ikke å glemme at vi får vite veldig mye i kapittel 1 som vi kanskje ikke skulle vite før i kapittel 38.

Terningkast 3

Kommentarer