Gå til hovedinnhold

Preben Z. Møller : Deflora


Provoserende


De første sidene i denne romanen er så provoserende at jeg flere ganger vurderte å droppe hele boka. Det får være grenser for hvor mye dritt man skal lese.

Utdrag fra side 6 og 7

De bredrumpede jentene er heller ikke seksuelle distraksjoner for skrivingen min. Jeg prøvde en annen kafé en gang, men det var håpløst. Jeg gikk på do og onanerte hele tiden. For en femtitoåring er det fortsatt like lett å onanere, men vanskelig å holde en ereksjon under et samleie. Man blir psykologisk impotent før man blir biologisk impotent. Det er ikke på grunn av alderen, men fordi jentene jeg fantaserer om når jeg onanerer, er så mye yngre og vakrere enn dem jeg får ligge med. De blir eldre og eldre. Mange ektemenn blir sikkert høflig impotente. De går i parterapi og lar seg sykeliggjøre for konas skyld. 


Det er den 52 år gamle Preben som er hovedpersonen her. Håret ble tynt og grått mens han fullførte doktorgraden, og nå prøver han å skrive en roman, men ender opp med å skrive dårlige artikler som blir trykt i Morgenbladet og Klassekampen. For Preben er kvinner noe som skal brukes, og helst før de fyller 20. Etter 20 er det bare et evig forfall og han har prøvd å ha et forpliktende forhold til en kvinne, men da hun fylte 30 var hun ikke tiltrekkende lenger, og han klarte ikke sengekosen.
Preben bestemmer seg for at han trenger å reise bort, og valget faller på Pattaya. Der kommer en del av hans innerste vesen frem, og romanen blir ganske god, jeg må bare innrømme det. Selv om jeg avskyr menn som Preben vet jeg jo at de finnes, og jeg tror at forfatteren har klart å skildre nyanser av hvordan slike menn tenker. Boka ble etterhvert veldig lettlest, og jeg ble ikke så provosert heller utover i handlingen. God bok.

Kommentarer

  1. Jeg vil ikke bruke tiden på å lese om en slik mann, selv om han kanskje finnes.

    SvarSlett
  2. Nei, det kan du si, og det er til tider ganske ekkelt. Men likevel var det en god bok.....Hmmm, det blir litt det samme med Eg er mamma. Eg skal vere god. Det var en sterk bok om en mamma som ikke klarer å gi barna kjærllighet. Men boka var likevel god.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...