Solgunn sitt

Sterk palestinsk roman   - Publisert i Altaposten 29. juni 2010 Da jeg var 12 år reiste en av tantene mine til Beirut for å arbeide som operasjonssykepleier. Hun kom hjem og fortalte de grusomste historier om barn som ble skutt og drept foran øynene hennes. Disse historiene sitter spikret fast i hodet mitt, og det har aldri vært noen tvil om hvem som har min sympati når det gjelder konflikten i Midtøsten. Med dette som utgangspunkt leste jeg denne romanen som handler om en palestinsk familie som vi følger fra 1941 og frem til i dag. Hasan og Dalia er to unge palestinske ungdommer som bor i den lille landsbyen Ein Hod. Hasan forelsker seg i Dalia og de gifter seg.   Hasan tilhører en gammel familie som har bodd på samme plass i 40 generasjoner, og familien hans har alltid dyrket jorden. De to eldste barna til Hasan og Dalia, Yousef og Ismail ble født i den lille landsbyen. Ismail får en karakteristisk skade rundt det ene øyet sitt, og denne skaden skal være med å identifis...

Overraskende bra Vendela Vida er født i 1971. La nordlyset slette ditt navn er hennes tredje bok, men den første som er oversatt til norsk. Denna boka handler om Clarissa som er 28 år. Clarissa er forlovet med barndomsvennen Pankaj. De bor i New York og har det helt ok. En dag får de beskjed om at faren til Clarissa er død og de reiser for å forberede begravelse. Clarissas eneste andre slektning er den seks år yngre broren. Han er funkskjonshemmet og bor på institusjon. Etter begravelsen går Clarissa inn på rommet til moren. Moren forsvant da Clarissa var tenåring. Ingen vet hva som skjedde med henne. Ihvertfall; Clarissa finner en stor konvolutt med sitt egen navn på. Da hun åpner den ser hun fødselsattesten sin og hun får sjokk. Han hun trodde var faren er ikke hennes biologiske far. Den mannen som står oppført som far er en mann som har et samisk navn. Dette er bakteppet for romanen som handler om Clarissas reise til Nordkalotten. Jeg likte boka veldig godt. Vendela Vida ...

Ja, akkurat det føler jeg at jeg kan kalle meg nå; etter 3 dager på rad med flotte opplevelser, og alle helt forskjelllige. Øytun Folkehøyskole som ligger 5 kilometer fra Alta sentrum hadde invitert til konsert på torsdagkvelden med kultur-mix koret som er ledet av Per Oddvar Hildre. Bildet av Hildre er lånt fra Norsk sangforum sine sider.  Gjennomsnittsalderen på tilhørerne var skyhøy, og jeg med mine 40 år var blant de yngste. Det var en helt utrolig konsert, med energi, driv og glede. Jeg måtte tørke tårer flere gang, jeg ble så rørt! Jeg tok dette som en kombinert trim og opplevelsestur, og jeg og naboen som jeg gikk sammen med skilte oss klart ut både når det var snakk om alder og bekledning. Jeg hadde tatt på meg verneskoene og turklærne, jeg skulle tross alt forsere både skog og myr for å komme frem. Uansett, det var en fantastisk konsert og jeg er veldig glad jeg tok turen. Fredagskvelden var satt av til mimring om den transibirske jernbane. Nei, jeg har ikke tatt den ...

Nå er jeg ferdig med Mot Nordavinden av Daniel Glattauer og T. S. Spivets utvalgte verker av Reif Larsen.  Begge bøkene skal anmeldes for Altaposten, anmeldelsene kommer her på bloggen når de er publisert. I kveld skal vi dra til Skillefjorden og ha bål i fjæra. Dette er en tradisjon som familien min og etterhvert venner og venners venner også blir med på. I fjor var vi mange; og med bestemor på plass i campingstolen er alt som det skal være. Nå er hun snart 90 år, og hun har vondt både her og der, men til tross for surt og kaldt vær vil hun delta. Skillefjorden er hennes hjemplass, men det er ingen som har bodd der siden bestemor og bestefar flyttet inn til Alta for 32 år siden. Bildene under er tatt i fjor på Sankthansaften.

Da var høstferien bestilt. Turen går til Berlin. Tips tas imot med takk!

Det leses mye, men blogges lite. Har hatt det veldig travelt og veldig moro. I helga har det vært feiret at det er 25 år siden grunnskolen ble avsluttet. Formen er overraskende bra til tross for at jeg deltok med liv og lyst og hopp og sprell. Fredagskvelden var alle samlet på den gamle diskoteket som heter Fritz. Jeg dro hjem tidlig slik at jeg kunne være tipp topp klar for lørdagen som startet med omvisning på den gamle ungdomsskolen vi gikk på. Etterpå var det lunsj, og så var det pause til vi skulle møtes klokken 19.00 for å ta buss opp til Sorrisniva.   Der fikk vi servert det beste måltidet jeg noen gang har smakt! 5 retter, alt smakte fantastisk,  men den kremete suppen med røkt reinsdyrskjøtt var bare helt - nei jeg finner ikke ord! Så god var den. Forretten var laksekarpatsjo med salat, kaviar og gressløkolje. Bildet under er hentet fra hjemmesiden til Sorrisniva, og viser en slags laksekarpatsjo, med med annet tilbehør enn det vi fikk servert. Jeg måtte sel...

På mandagen var jeg en snartur innom Vadsø. Det er 15 år siden jeg var der sist, og da overnattet vi på en campingplass som nå er nedlagt. Jeg husket ingenting fra mitt forrige besøk, og syns det var utrolig spennende og morsomt å se litt av byen. Biblioteket var målet for mitt besøk, men jeg fikk ikke tatt noen bilder som kan rettferdiggjøre det flotte bygget, derfor har jeg lånt et bilde fra Vadsø kommune sin hjemmeside. Vadsø folkebiblitek deler lokaler med Finnmark fylkesbibliotek, og for en biblioteknerd var det en drøm å komme inn dit. Det luktet slik et bibliotek skal lukte, og så var det lyst, luftig, fullt av bøker og fine sitteplasser. Jeg ble nesten litt andektig. Bildene som kommer under har jeg selv tatt. Her var det egentlige motivet utstillinga på toppen, men men..... Her var det egentlig alle russiske bøker (utlånt fra Kirkenes), som var hovedmotvet, men jeg lurer på om jeg kanskje må ta meg et lite kurs i fotografering :-) Dette bildet er tatt på vei ut hovedin...

Nå er det noen dager siden "Bibliotekarene anbefaler" fjernet den mye omtalte og mye kommenterte (veldig bra respons!) bloggen der de hadde kopiert det meste av teksten fra en av mine bokanmeldelser. Jeg har ikke hørt noe fra dem, og regner ikke med å gjøre det heller. Det hadde vært interessant å høre hva de som drifter "Bibliotekarene anbefaler" mente om saken, men jeg kommer ikke til å ta kontakt for å få vite det.

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Her må jeg bare innrømme at jeg aldri hadde hørt om Francois Le Lionnais før jeg fikk denne i posten. Men noe vet jeg fordi jeg har lest på Flamme forlag sine nettsider og her er bittelitt informasjon om fyren: Fransk matematiker, ingeniør, sjakkekspert. Arrestert under annen verdenskrig for motstandsarbeid, satt i konsentrasjonsleiren Mittelbau-Dora i Tyskland. Født 1901 - død 1984. Malerkunst i Dora er vitnesbyrdet om hvordan han og en medfange klarte å gjenskape store deler av den maleriske kanon kun ved hjelp av hukommelsen. De husket den minste detalj i kjente  kunstverk, og pratet om dette, noe som skal ha vært avgjørende for at Francois klarte å overleve. En snedig liten bok som forteller mye om menneskenes evne til å overleve og finne måter å overleve på under ekstreme forhold.

Mobilbilde - tatt på Komsatoppen, utsikt mot Altafjorden I kveld gikk jeg opp til Komsatoppen og skrev meg inn i trimboka der. Det var bare 4 grader men sola skinte, og nå klokka 01.30 skinner den like sterkt! Fikk levert inn anmeldelse på Morgen i Jenin nå i kveld, og er begynt å lese T. S. Spivets utvalgte verker av Reif Larsen, det er neste bok som skal anmeldes i Altaposten. Venter på Siri Lill Mannes sin krimbok, men trur at transportarbeiderstreken (som nå er ferdig), gjør at boka kommer veeeeldig sent til Alta, for det er noen uker siden jeg bestilte den, og postkassa er tom. Men jeg har jo ikke akkurat mangel på lesestoff, så det er et luksusproblem. Dessuten gleder jeg meg vilt og uhemmet til sommeren kommer for alvor!!

Krim som har tålt tidens tann! Min bror ble helt hekta på Fredrik Skagen, og snill som han er har han gitt meg alle bøkene! Og når broren min anbefaler bøker, ja da lytter jeg, for det var han som i sin tid anbefalte meg Carl Hiaasen. Etter det rådet tilbrakte jeg mange timer i sumpen i Florida sammen med den enøyde raringen som jeg ikke husker hva heter. Men nok om det, tilbake til Viktor! Viktor av Fredrik Skagen. Vår helt eller det er kanskje riktigere å kalle han hovedperson, Morten Martens er akkurat kommet tilbake til hjembyen Trondheim. Han har vært i London en uke. Der har han kjøpt seg løsskjegg, runde briller og skaffet seg en fødselsattest, noe som vil hjelpe han til å skaffe seg et britisk statsborgersskap. Men hvorfor trenger han nå det? Svaret er at Morten vil forsvinne som Morten. Han er bitter etter en opprivende skilsmisse, og han ønsker at ekskona virkelig skal få lide. I tillegg er han lei av å aldri ha penger nok, så han gjennomfører flere økonomiske svindlera...

Dette er den tredje flammesingelen, og den første med en "vanlig" fortelling. Det er da historien om hvordan noen unge mennesker opplever Øyafestivalen i Oslo en sommerhelg, og hvordan de tenker omkring fest, kjærester og dagligliv. Helt greit, helt enkelt, ingen overraskelser. Jeg er nå kommet til det stadiet der jeg føler at jeg er ett støttemedlem for norsk litteratur når jeg er medlem i flammeforlaget, og lurer litt på om jeg skal melde meg ut. Men jeg ble jo veldig tidlig med, og har jo et høyt nummer - medlem nummer veldig lavt, kan jeg gi slipp på det liksom? Har enda ganske mange singler jeg ikke har lest, og det dukker stadig nye ned i postkassa. Her skal det leses fort, og tenkes!

Dette er den andre flammesingelen jeg har lest, og jeg er mye mer begeistret enn etter den første. Denne gang er det Frode Grytten som både har diktet selv, og diktet fritt etter forskjellige andre poeter; blant annet Allen Ginsberg og Gregory Corso. Innledningen er det Thorbjørn Jagland som tar seg av, og jeg fikk assosiasjoner i forhold til "Det norske hus". Siste del av denne lille samlingen handler om hus og leiligheter, og ikke på en helt tradisjonell måte. Men litt morsomt er det. Så nå skal jeg hive meg rundt og lese en ny liten singel.

Tenk at det bare er femti år siden! Vi er i Sørstatene på første halvdel av 60-tallet. De hvite fruene er avhengig av svarte hushjelper, både for å oppdra barn og for å lage mat. Enkelte, eller langt de fleste mener at hushjelpene tilhører en lavere klasse, og den ekleste og ondeste av alle fruene; miss Hilly får gjennomført at alle svarte hushjelper må bruke eget toalett. Det er nemlig uhygenisk at svarte og hvite deler på slikt utstyr, for de svarte er skitne og har en bakteriekultur som gjør de hvite syke.  Miss Hilly er leader of the pack. Vi kjenner henne igjen fra klassen, håndballen, og ja, også fra arbeidslivet. Hun har noe som andre også vil ha, og ingen tør å si henne imot. En av Miss Hillys venninne, Miss Skeeter er en utradisjonell ung kvinne. Hun er høy, egentlig vakker, men det ser hun selvfølgelig ikke selv, og i motsetning til alle sine hvite venninnner, ugift.  Miss Skeeter får arbeid som journalist i lokalavisa og hun skal ta seg av saker som handler om hu...

Jeg har vært på kurs i Tromsø. Egentlig hadde jeg fryktelig lyst til å dra på fortellerfestival i Oslo, men det ble det ikke råd til, så da ble det kurs i Tromsø istedenfor. Og det var ganske fint! Foreningen Les inviterte til kurs, og vi var 10-12 bibliotekarer fra Nord-Norge som møtte opp, samt fylkeskontakt for Forfatterforeninga. Stor var overraskelsen da vi fikk vite at selveste Kine Hellebust skulle komme og prate med oss om noen erfaringer hun hadde gjort da hun sammen med en av bibliotekarene ved Finnsnes folkebibliotek hadde vært og formidlet litteratur på to store bedrifter. Og en time med en av mine store helter fra barndommen var ikke å forakte. (bildet er lånt fra hats.no). Jeg skal samarbeide med to kolleagar fra Alta folkebibliotek, og vi skal innta bedrifter i Alta og snakke om lesing og litteratur. Vi skal også få med oss en forfatter, og jeg venter i spenning på lista som fylkeskontakten i forfatterforeninga skal sende meg. Håper på Knausgård, Nesbø, Ragde, - neida...

Utrolig god bok Har du hørt om Gøhril Gabrielsen før? Jeg hadde ikke, men en av de mange fordelene ved å jobbe på et bibliotek er tilgangen på bøker. Og en av de bøkene jeg plutselig oppdaget var denne. Baksideteksten forteller dette: "På et gudsforlatt sted i den nordlige delen av landet ligger et hus. I huset bor to søstre. De er ikke unge lenger. De er sjelden ute. Og det er lenge siden noen kom på besøk. Forholdet mellom dem er preget av verbal råskap og krangling. Når en mann kommer inn i bildet, tilspisser striden seg. Én må bort, noe som stimulerer til overraskende hendelser og besynderlige situasjoner. En rå og svart fortelling om avhengighet og frykten for utstøtelse." Jeg var veldig overrasket da jeg var ferdig å lese boka. For hvorfor har jeg ikke hørt om henne før? Vi hadde jo f.eks. Finnmark internasjonale litteraturfestival i mars, og dette var forfatterens andre bok, og vi kunne virkelig ha gitt henne litt oppmerksomhet. (Jeg har googlet henne, og hun er ...

Blæh En elendig kriminalroman - gidder ikke bruke mye tid på å forklare hvorfor, tar det i stikkordsform: - Ekle og dumme hovedpersoner (to politi; kvinne og mann) - Teksten er full av floskler og dumme utsagn: "Høyt over oss flyr det støvete gamle fugleflokker" - herreguuuuuud!!! - Fullt av logiske brister, og kan det virkelig stemme at politiet nesten bare handler på bakgrunn av magefølelsen? - Når siste spor er ferdig mangler det noen tråder - ikke så veldig nøye egentlig, for boka var så dårlig at jeg ikke bryr meg stort om det, men likevel.... -Oppleseren gjorde alt han kunne for å få den kvinnelige hovedpersonen til å virke dum, usikker og hun hørtes ut som om hun var sånn ca. fem år - enormt irriterende.  Men likevel har vi (Pål og jeg) altså hørt den ferdig. Det er Ola G. Furuseth som leser, og de mannlige stemmene klarer han helt fint, men kvinnene - nei fytterakkern!