Gå til hovedinnhold

Erri de Luca : Montedidio


Vakker barndomsskildring fra Napoli

Hovedpersonen og jeg-fortelleren er 13 år når boka begynner, og bare noen måneder eldre når boka slutter. Så det er ikke en lang tidsperiode vi følger ham. 

Handlingen utspiller seg i et av Napolis arbeiderstrøk, og tidsmessig er vi noen år etter andre verdenskrig. Gutten bor sammen med mor og far, men moren er veldig syk, og tilbringer stadig mer tid på sykehuset, der gutten ikke får se henne. Faren derimot, er hele tiden hos moren og forklarer det med at de to voksne har et spesielt sterkt forhold, som gutten ikke skjønner. Så egentlig er gutten helt alene i verden. Men likevel ikke. For han er begynt å arbeide hos mester Errico og der finner han en ny venn i den jødiske skomakeren Rafaniello. Maria, en av nabojentene blir også veldig viktig for vår hovedperson, og Maria og vår hovedperson (er det noen som har skjønt at jeg ikke husker hva gutten heter - boka ble igjen på flyet...) utvikler seg sammen og får en skikkelig bratt læringskurve. 

Kjempegod bok!


Kommentarer

  1. Helt enig! Dette er en veldig god bok, og jeg kan anbefale deg å lese "Tre hester" av samme forfatter, hvis du ikke har lest den allerede!

    SvarSlett
  2. Tre hester kjøpte jeg samtidig med Montedidio, og klarte å glemme den igjen på et annet fly enn Monte...
    Så jeg har jo ikke lest den - men hadde jo tenkt, og fikk fornyet lyst med anbefaling fra deg :-)

    SvarSlett
  3. Jeg har denne lille boka liggende et sted, og skjønner at jeg bare MÅ få lest den snart! Takk for en smakfull liten teaser! ;-)

    SvarSlett
  4. Kjempefint med tips fra Italia, kommer ikke på ei eneste bok jeg har lest derfra.

    SvarSlett
  5. Rose-Marie og Ingalill: Dette er en typisk endagsbok, lett og god!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...