Rått og melankolsk - Publisert i Altaposten 3.mai 2011
Belgiske Dimitri Verhulst er oppvokst i en dysfunskjonell familie. Da han var 12 år gammel reiste mora fra han og faren, og de flyttet inn til bestemora. Der bodde også farens tre brødre. Alle var kastet ut av tidligere koner, og alle var sterkt alkoholiserte. I to år bodde Dimitri i en skitten bule, full av oppkast, ødelagte møbler, slåsskamper og drikkeviser.
Denne romanen er basert på hvordan Dimitri husker barndommen sin, og i et intervju i Dagbladet sier han at 80 % av handlingen er basert på virkelige hendelser.
Det er ikke en sammenhengende historie, men en serie med enkeltstående fortellinger. Enkelte ganger er det litt uoversiktlig, for forfatteren nøler ikke med å hoppe i tid. Vi følger Dimitri fra han som tenåring bodde sammen med faren, onklene og bestemora og til han som voksen tar med seg sin fem år gamle sønn tilbake til landsbyen slik at han kan få hilse på familien.
Vi blir ganske godt kjent med faren og brødrene, og deres ekle og ufordragelige vaner. De vaske seg ikke ofte, og klærne er konstant fulle av spy og drit. Kontroll over kroppsvæskene mister de rett som det er, uten at det er noe å bekymre seg, eller skamme seg over. Heller ikke bestemora til Dimitri blir bekymret over dette. Hun skjeller ut politimannen som kommer om natta og med bekymret stemme forteller at den ene sønnen befinner seg i komatøs tilstand på sykehuset, og med stor sannsynlighet vil dø.
” Hør her, herr betjent, nå vil jeg gjerne ta ut tennene mine igjen og gå og legge meg. Og vil du være så vennlig ikke å plage meg med slikt toskeskap som dette, klokka er jo for helvete fire om natta. Komatøs tilstand, du liksom.”
Det er en sterk og til tider sjokkerende fortelling Dimitri Verhulst har skrevet, og fordi mye av den er basert på virkelige hendelser blir det ofte vondt å lese. Humoren Verhulst dekker seg bak er slående, men også preget av sorg og forbannelse. Enkelte ganger gruet jeg meg til å bla om, for jeg fryktet virkelig hva som kunne åpenbare seg på de neste sidene. Og så er det noe med ironien og sarkasmen. Det fungerer helt greit når det gjelder familien hans, men jeg får det skikkelig i vrangstrupen når han snakker om mennesker med Downs syndrom for eksempel. Da går han over grensen for hva jeg syns er ok.
Terningkast 4
Jeg skjønner at du fikk litt problemer med å fordøye denne boka. Latteren satte seg også fast i min hals fra tid til annen, og boka ER brutal! Faktisk hadde jeg størst problemer med forfatterens beskrivelse av sine (manglende?) følelser for sønnen sin, men så skjønte jeg at han under alt det tøffe, var svært glad i sønnen sin likevel.
SvarSlettoi,oi - skrekk og gru...
SvarSlettikke chic litt altså?
flott bokanmeldelse Solgunn!
Husker at jeg hadde lest om denne boka og kom på at jeg hadde lest om den på en oversetterblogg....
SvarSletthttp://oversetterblogg.blogspot.com/2011/04/flatfyll-i-flandern.html
Hei,
SvarSletthar vært innom bloggen din! Kunne du tenke deg å vurdere/anmelde noen av bøkene våre på bloggen din? Boken vi har tenkt å sende deg i første omgang heter Geim av Anders de La Motte.
Om du ønsker vedlegg kan du sende meg en mail på ida@bok-forlaget.no og jeg vil sende der mer info!
Du kan lese mer om Bokforlaget AS på hjemmeadressen under:
www.bok-forlaget.no
Hilsen Ida Hovland
Rose-Marie: Boka er brutal og god, og jeg er enig med deg i at han under alt det tøffe var glad i både sønnen sin og andre som ble offer for ekle og nedverdigende kommentarer, men for meg går det en grense der, og derfor ble det 4 og ikke 5 fra meg.
SvarSlettVibeke: Tusen takk, og ingen chic litt her nei!
Karin: Takk, har vært og lest bloggposten nå, det er interesant.