Gå til hovedinnhold

Herta Müller : Mennesket er en stor fasan i verden

Nå lurer jeg på flere ting. Det ene er om jeg har tatt meg vann over hodet. Det andre er om andre har tatt seg vann over hodet. Og for det tredje; er det flere enn meg som kommer til å si at det har forekommet episoder der det har vært vann som har eksistert over hodet? Ja, sånne spørsmål fikk jeg lyst til å stille etter å ha lest Mennesket er en stor fasan i verden av Herta Müller.



Windisch er møller, han er gift og har en (voksen) datter. Jeg skrive voksen i parantes fordi historien fortelles i sirkler og snirkler og selv om datteren som oftest er voksen, får vi også tilbakeblikk fra da hun var liten.

"Windisch stiller albuene på bordet. Hendene hans er tunge. Windisch legger ansiktet i de tunge hendene. Verandaen vokser ikke. Det er lys dag. Verandaen faller et øyeblikk ned på et sted der den ennå aldri har vært. Windisch merket støtet. I ribbena hans henger en stein."

Det handler om å sitte fast i et land, i en landsby, i en situasjon, i en familie, og kanskje i seg selv. Om å følge med på andre mennesker, men kanskje viktigst av alt, å følge med på ugla. For setter ugla seg på et hus betyr det at noen i det huset skal dø.

Boka er krevende, og jeg klarte ikke å lese den slik jeg leser ordinær skjønnlitteratur. Men så er heller ikke forfatteren eller hennes tekster ordinære. Herta Müller fikk Nobelprisen i litteratur i 2009.  På NRK sine sider ligger en lenke til foredraget hun holdt under Litteraturfestivalen på Lillehammer i 2007 og HER finner du også mer info om forfatteren.

Grunnen til at jeg lurer på om det blir oversvømmelse er at jeg har valgt denne boken som en av to bøker vi skal snakke om på bibliotekets lesesirkel på Studenhuset torsdag 18. oktober. Og dette er ikke lett tilgjengelig litteratur, og jeg er litt bekymret over at noen ikke leser ut boka, og derfor ikke kommer. Men jeg håper selvfølgelig at vi klarer å ta noen svømmetak, så får man heller leve med at man svelger for store munnfuller enkelte gang.

Kommentarer

  1. Selv klarte jeg ikke å komme meg gjennom Müllers Hjertedyr. Som litteraturstudent den gang syntes jeg skrivemåten var interessant, men spørs om jeg som lystleser noen gang vil plukke opp noe av henne igjen...

    SvarSlett
  2. Mitt eneste møte med Herta var ei lydbok jeg lånte ikke lenge etter hun vant nobelprisen, leverte den tilbake ulest, men har alle mulige ambisjoner om å prøve igjen.
    Må bare komme over bøygen.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…