Ingvar Ambjørnsen : Natten drømmer om dagen – Cappelen Damm, 327 sider




Kjent stoff fra Ambjørnsen - Publisert i Altaposten 26. oktober 2012

Det handler om Sune, en voksen norsk mann som finner ro og trygghet i skogen. Sune har sine faste plasser, sine berghyller og sine hytter han hviler på og i, mens livet på yttersiden ikke er viktig. Sune har gått fra noen – både en kvinne og noen barn, og disse har han gått fra mange ganger tidligere. Han går i et landskap der han kjenner andre som vandrer, og han har faste hus og faste hytter han drar innom for å få tak i mat og klær.

Sune er en hyggelig fyr, han gjør ingen fortred – så lenge han får være i fred. Han treffer en broket gruppe mennesker under vandringene sine, men felles for de fleste er at de foretrekker at politiet og myndighetene holder seg en stykke unna. Det er ikke mange som er direkte slemme, men en tjeneste er en annen verdt, og det vet Sune bedre enn noen andre.

En dag skal alt forandre seg for vår helt. Han har brutt seg inn i en hytte og det er en fryktelig storm ute. Det lyner og tordner og han hører at det er noen som trykker seg mot hytteveggen. Han regner med at det er dyr – det har han opplevd før. Men plutselig står det en kvinne i døra, en asiatisk kvinne med store sår på hendene og med et uttrykk av ren skrekk i ansiktet. Da havner den frihetssøkende og frihetslengtende mannen i et voldsomt dilemma. Skal han bli på hytta og hjelpe henne, eller skal han dra sin vei?

Ingvar Ambjørnsen er en forfatter jeg har fulgt fra jeg var tenåring. Han har alltid skrevet rått og ærlig, og ganske tett opp til egne erfaringer. Han sa i et intervju i forbindelse med lanseringen av denne boka at Sune gjør mye at det han selv ikke lenger kan gjøre. Jeg tror at den godeste Ingvar Ambjørnsen har kost seg mer eller mindre sammenhengende når han har diktet opp denne antihelten som går alene i skogene, røyer litt hasj, spiser litt fleinsopp og knuller de fleste frodige damer som kommer i hans vei.

Språket er vakkert, enkelte passasjer er nesten som et langt dikt. Som så ofte før løfter Ambjørnsen frem en liten flik av samfunnets skyggeside, og han har gjort det så ofte og så insisterende at jeg tenker at det er hans litterære hovedprosjekt.

Slutten er åpen, og spennende som en krimbok, så jeg regner med at bok to om Sune kommer ganske snart.

Terningkast 5

Kommentarer

  1. Siden du er en av mine favoritt bloggere, så har jeg skrytt av deg på bloggen min!

    God helg Solgunn :-)

    SvarSlett
  2. Det har jeg også gjort! En utmerkelse / award har du fått!

    http://rosemariechr.blogspot.no/2012/10/utmerkelse.html

    SvarSlett
  3. Og du fortjener alt skryt du kan få, omtalen turte jeg såvidt å lese, men fikk med meg at det var åpen slutt og vandring i skogen. Det lettet mitt hjerte litt at den ikke er ellingsår - for det blir jeg så sliten av.

    SvarSlett
  4. Nå har jeg akkurat lest ferdig denne, og er enig i at dette var en veldig god bok. Men jeg synes egentlig ikke Sune framstår spesielt sympatisk. Jeg liker han ikke, og jeg synes det er fascinerende med en hovedperson jeg ikke liker, men som jeg selvsagt fatter sympati med på noen plan. Bare tanken på at en fremmed mann har brutt seg inn i hytta mi og bodd der i flere dager....grøss. Vale derimot - hun likte jeg. Og det er vel i møtet mellom Vale og Sune at jeg finner sympati for han også.
    Og språklig er det virkelig en perle - kunne liksom ikke huske at Ambjørnsen skriver så godt og poetisk. Har han alltid gjort det?

    SvarSlett
  5. Groskro og Rose-Marie : Takk!

    Ingalill : Takk til deg også, og den er langt fra ellingsår, men Sune er litt rar, men ikke så redd.

    Knirk : Tja, sympatisk...måtte tenke litt på det. Jeg tenker at Sune er feig og egoistisk, men han hjelpe jo Vale da - om enn litt motvillig. Ambjørnsen har alltid skrevet så godt, men det er klart, noen bøker er bedre enn andre. Jeg liker veldig godt Det gyldne vakuum fra 1992.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar