Gå til hovedinnhold

Joseph Heller :Catch 22, 494 sider


Ja, da var Catch 22 kommet i hus, og ikke bare det - den er ferdiglest! Det var Ingalill som i denne bloggposten virkelig fikk satt fokus på boka. Jeg vet at Rose-Marie har lest den og i dag skal vi legge ut omtalene våre. En slags samlesning altså!

Vi er i Italia på øya Pianosa,  det er 2. verdenskrig og vi følger en gruppe flysoldater fra USA. Historien går i sirkler, med mange lange digresjoner, slik at man stadig vekk kommer tilbake til tidligere episoder. Noen av soldatene er redde, de vil ikke fly mer, de vil ikke bombe mer og de prøver å få seg fritatt, med innbilte eller ikke så innbilte sykdommer. Andre elsker å fly, elsker å bombe og ser krigen mer som en lek. Med udugelige oberster og majorer som stadig øker antall tokt som må gjennomføres før de kan dra hjem blir situasjonen helt uutholdelig for de fleste, og mer eller mindre gal blir de alle sammen.

"Havermeyer var en bombesjef som aldri bommet. Yossarian var en forhenværende bombesjef, degradert fordi han for lenge siden hadde begynt å gi blanke i om han bommet eller ikke. Han hadde bestemt seg for å leve evig eller dø i forsøket, og det eneste målet han satte seg hver gang han gikk opp, var å komme levende ned igjen."

Uttrykket Catch 22 har jeg hørt mange ganger, men jeg har ikke vært nysgjerrig nok til sjekke hvor det kommer fra. Jeg har tenkt at når man står i en Catch 22 situasjon så bli alt feil uansett hva man gjør. Bakgrunnen for begrepet er en paragraf de militære lederne brukte for å forklare hvorfor de ikke kunne dimmitere folk - verken friske eller syke.

"Hvis du er sinnsyk, blir du fritatt for aktiv tjeneste, men hvis du ønsker å blir fritatt for tjeneste, er det et klart bevis for at du ikke er sinnsyk." CATCH 22

Boka egner seg godt til høytlesning, i hvert fall enkelte utdrag, og Pål har fått mange smakebiter . Da jeg leste høyt avsnittet under mente han at det minnet om Alle tiders torsdag av John Steinbeck.

"Alle var enige om at Clevinger kom til å nå langt i de akademiske sirkler. Clevinger var kort sagt et av disse menneskene med massevis av intelligens og fullstendig uten sunt vett, og alle skjønte det straks unntatt dem som fant det ut like etterpå."

Med et skarpt blikk på samfunnet og et usedvanlig god formuleringsevne kan nesten hele boka være refereringsmateriale:

Du vet - det kan jo være svaret på alt - opptre skrytende om noe vi egentlig burde skamme oss over. Det er et knep som aldri svikter" - side 152

Og den der Aarfy - at han aldri hørte! Jeg holdt på å bli gal av ham. Jeg bet tennene hardt sammen når Yossarian prøvde å snakke til ham oppe i flyet. Hver gang skjedde det samme, Aarfy hørte ikke, han bare så på Yossarian med en dumt glis og sa:

-"Jeg kan ikke høre hva du sier" -

Jeg har fremedels vondt i kjeven!

Men først og fremst og viktigst så syns jeg at boka er fryktelig trist. Episoden med McWatt og Kid Sampson viser hvor lite som skal til, og den viser også hvor forkskrudd og gal verden fremstår når en viss doktor blir eklært død i samme kapittel. 

Takk til Ingalill - hadde det ikke vært for din bokpushing så hadde det ikke blitt noe Catch 22 på meg, og da hadde jeg vært litt fattigere! 


Kommentarer

  1. Her har du fanget det helt vesentlige i romanen! Jeg lo nok atskillig mer enn deg, mens du har sett mer det triste og tragiske som ligger bak.

    SvarSlett
  2. Sjelden jeg ler høyt av utdrag fra bøker. Clevinger-kommentaren fikk meg imidlertid totalt satt ut. Definitivt ei bok jeg skal se nærmere på! Takk så mye for tipset! Skal lese Rose-Marie sin omtale også :o)

    SvarSlett
  3. Etter å ha lest din og Rose - Maries omtaler i dag, så er jeg overbevist. Boka er bestilt :-D

    SvarSlett
  4. Glimrende!
    Å jeg som har hatt så dårlig tid idag at jeg knapt har hatt tid til å lese - og langt mindre kommentere disse fantastiske innleggene.
    Du har helt rett - det er forskrekkelig trist
    - og hinsides morsomt.
    Man ler og ler og ler
    helt til man hikster
    , og da kan man jo aldri vite om det det er lattetårer eller bunnløs fortvilelse som gjør at du ligger tvekroket på gulvet.

    SvarSlett
  5. Rose-Marie : Ja, jeg er nok skrudd slik sammen. Når det blir krig og trist og fælt så nytter det ikke hvor morsomt det enn er.

    KindleJoy: Det er som nevnt en glimrende høytlesningsbok - den er jo helt absurd!

    Siljeblomst : Kult!

    Ingalill: Yapp

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…