Gå til hovedinnhold

Joseph Heller :Catch 22, 494 sider


Ja, da var Catch 22 kommet i hus, og ikke bare det - den er ferdiglest! Det var Ingalill som i denne bloggposten virkelig fikk satt fokus på boka. Jeg vet at Rose-Marie har lest den og i dag skal vi legge ut omtalene våre. En slags samlesning altså!

Vi er i Italia på øya Pianosa,  det er 2. verdenskrig og vi følger en gruppe flysoldater fra USA. Historien går i sirkler, med mange lange digresjoner, slik at man stadig vekk kommer tilbake til tidligere episoder. Noen av soldatene er redde, de vil ikke fly mer, de vil ikke bombe mer og de prøver å få seg fritatt, med innbilte eller ikke så innbilte sykdommer. Andre elsker å fly, elsker å bombe og ser krigen mer som en lek. Med udugelige oberster og majorer som stadig øker antall tokt som må gjennomføres før de kan dra hjem blir situasjonen helt uutholdelig for de fleste, og mer eller mindre gal blir de alle sammen.

"Havermeyer var en bombesjef som aldri bommet. Yossarian var en forhenværende bombesjef, degradert fordi han for lenge siden hadde begynt å gi blanke i om han bommet eller ikke. Han hadde bestemt seg for å leve evig eller dø i forsøket, og det eneste målet han satte seg hver gang han gikk opp, var å komme levende ned igjen."

Uttrykket Catch 22 har jeg hørt mange ganger, men jeg har ikke vært nysgjerrig nok til sjekke hvor det kommer fra. Jeg har tenkt at når man står i en Catch 22 situasjon så bli alt feil uansett hva man gjør. Bakgrunnen for begrepet er en paragraf de militære lederne brukte for å forklare hvorfor de ikke kunne dimmitere folk - verken friske eller syke.

"Hvis du er sinnsyk, blir du fritatt for aktiv tjeneste, men hvis du ønsker å blir fritatt for tjeneste, er det et klart bevis for at du ikke er sinnsyk." CATCH 22

Boka egner seg godt til høytlesning, i hvert fall enkelte utdrag, og Pål har fått mange smakebiter . Da jeg leste høyt avsnittet under mente han at det minnet om Alle tiders torsdag av John Steinbeck.

"Alle var enige om at Clevinger kom til å nå langt i de akademiske sirkler. Clevinger var kort sagt et av disse menneskene med massevis av intelligens og fullstendig uten sunt vett, og alle skjønte det straks unntatt dem som fant det ut like etterpå."

Med et skarpt blikk på samfunnet og et usedvanlig god formuleringsevne kan nesten hele boka være refereringsmateriale:

Du vet - det kan jo være svaret på alt - opptre skrytende om noe vi egentlig burde skamme oss over. Det er et knep som aldri svikter" - side 152

Og den der Aarfy - at han aldri hørte! Jeg holdt på å bli gal av ham. Jeg bet tennene hardt sammen når Yossarian prøvde å snakke til ham oppe i flyet. Hver gang skjedde det samme, Aarfy hørte ikke, han bare så på Yossarian med en dumt glis og sa:

-"Jeg kan ikke høre hva du sier" -

Jeg har fremedels vondt i kjeven!

Men først og fremst og viktigst så syns jeg at boka er fryktelig trist. Episoden med McWatt og Kid Sampson viser hvor lite som skal til, og den viser også hvor forkskrudd og gal verden fremstår når en viss doktor blir eklært død i samme kapittel. 

Takk til Ingalill - hadde det ikke vært for din bokpushing så hadde det ikke blitt noe Catch 22 på meg, og da hadde jeg vært litt fattigere! 


Kommentarer

  1. Her har du fanget det helt vesentlige i romanen! Jeg lo nok atskillig mer enn deg, mens du har sett mer det triste og tragiske som ligger bak.

    SvarSlett
  2. Sjelden jeg ler høyt av utdrag fra bøker. Clevinger-kommentaren fikk meg imidlertid totalt satt ut. Definitivt ei bok jeg skal se nærmere på! Takk så mye for tipset! Skal lese Rose-Marie sin omtale også :o)

    SvarSlett
  3. Etter å ha lest din og Rose - Maries omtaler i dag, så er jeg overbevist. Boka er bestilt :-D

    SvarSlett
  4. Glimrende!
    Å jeg som har hatt så dårlig tid idag at jeg knapt har hatt tid til å lese - og langt mindre kommentere disse fantastiske innleggene.
    Du har helt rett - det er forskrekkelig trist
    - og hinsides morsomt.
    Man ler og ler og ler
    helt til man hikster
    , og da kan man jo aldri vite om det det er lattetårer eller bunnløs fortvilelse som gjør at du ligger tvekroket på gulvet.

    SvarSlett
  5. Rose-Marie : Ja, jeg er nok skrudd slik sammen. Når det blir krig og trist og fælt så nytter det ikke hvor morsomt det enn er.

    KindleJoy: Det er som nevnt en glimrende høytlesningsbok - den er jo helt absurd!

    Siljeblomst : Kult!

    Ingalill: Yapp

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam