Joseph Heller :Catch 22, 494 sider

Ja, da var Catch 22 kommet i hus, og ikke bare det - den er ferdiglest! Det var Ingalill som i denne bloggposten virkelig fikk satt fokus på boka. Jeg vet at Rose-Marie har lest den og i dag skal vi legge ut omtalene våre. En slags samlesning altså!

Vi er i Italia på øya Pianosa,  det er 2. verdenskrig og vi følger en gruppe flysoldater fra USA. Historien går i sirkler, med mange lange digresjoner, slik at man stadig vekk kommer tilbake til tidligere episoder. Noen av soldatene er redde, de vil ikke fly mer, de vil ikke bombe mer og de prøver å få seg fritatt, med innbilte eller ikke så innbilte sykdommer. Andre elsker å fly, elsker å bombe og ser krigen mer som en lek. Med udugelige oberster og majorer som stadig øker antall tokt som må gjennomføres før de kan dra hjem blir situasjonen helt uutholdelig for de fleste, og mer eller mindre gal blir de alle sammen.

"Havermeyer var en bombesjef som aldri bommet. Yossarian var en forhenværende bombesjef, degradert fordi han for lenge siden hadde begynt å gi blanke i om han bommet eller ikke. Han hadde bestemt seg for å leve evig eller dø i forsøket, og det eneste målet han satte seg hver gang han gikk opp, var å komme levende ned igjen."

Uttrykket Catch 22 har jeg hørt mange ganger, men jeg har ikke vært nysgjerrig nok til sjekke hvor det kommer fra. Jeg har tenkt at når man står i en Catch 22 situasjon så bli alt feil uansett hva man gjør. Bakgrunnen for begrepet er en paragraf de militære lederne brukte for å forklare hvorfor de ikke kunne dimmitere folk - verken friske eller syke.

"Hvis du er sinnsyk, blir du fritatt for aktiv tjeneste, men hvis du ønsker å blir fritatt for tjeneste, er det et klart bevis for at du ikke er sinnsyk." CATCH 22

Boka egner seg godt til høytlesning, i hvert fall enkelte utdrag, og Pål har fått mange smakebiter . Da jeg leste høyt avsnittet under mente han at det minnet om Alle tiders torsdag av John Steinbeck.

"Alle var enige om at Clevinger kom til å nå langt i de akademiske sirkler. Clevinger var kort sagt et av disse menneskene med massevis av intelligens og fullstendig uten sunt vett, og alle skjønte det straks unntatt dem som fant det ut like etterpå."

Med et skarpt blikk på samfunnet og et usedvanlig god formuleringsevne kan nesten hele boka være refereringsmateriale:

Du vet - det kan jo være svaret på alt - opptre skrytende om noe vi egentlig burde skamme oss over. Det er et knep som aldri svikter" - side 152

Og den der Aarfy - at han aldri hørte! Jeg holdt på å bli gal av ham. Jeg bet tennene hardt sammen når Yossarian prøvde å snakke til ham oppe i flyet. Hver gang skjedde det samme, Aarfy hørte ikke, han bare så på Yossarian med en dumt glis og sa:

-"Jeg kan ikke høre hva du sier" -

Jeg har fremedels vondt i kjeven!

Men først og fremst og viktigst så syns jeg at boka er fryktelig trist. Episoden med McWatt og Kid Sampson viser hvor lite som skal til, og den viser også hvor forkskrudd og gal verden fremstår når en viss doktor blir eklært død i samme kapittel. 

Takk til Ingalill - hadde det ikke vært for din bokpushing så hadde det ikke blitt noe Catch 22 på meg, og da hadde jeg vært litt fattigere!