Gå til hovedinnhold

Vigdis Hjorth : Leve Posthornet! : 180 sider, Cappelen Damm




Postbudet fra Eiby - Publisert i Altaposten 9. januar 2013

Ja, hvem skulle tro at selveste Vigdis Hjorth har latt en av de viktigste personene i sin siste roman være et postbud fra Eiby? Ikke jeg i hvert fall, og jeg ble sittende og måpe da jeg smått om senn skjønte at det virkelig var tilfelle.

Hovedpersonen i romanen er kommunikasjonsrådgiveren Ellinor. Hun bor alene, har et heller usikkert kjærlighetsforhold og en mor og en søster som hun ikke trives så veldig godt sammen med. Ellinor jobber i en liten bedrift som har tatt på seg det store oppdraget med å få det politiske Norge og befolkningen generelt til å ta avstand fra innføring av EU´s tredje postdirektiv. Det høres gørrkjedelig ut! Men, overraskende nok så blir det, ja, ikke akkurat festlig, men ganske interessant.

Ellinor ser mørkt på oppdraget, men tenker at det kun er for å tjene penger hun jobber, og hvis de postansattes fagorganisasjon er villig til å betale for en tapt sak så skal hun gi dem det de vil ha. Men under et seminar med postansatte skjer det en forandring med henne. Da stiger nemlig Rudolf Karena Hansen frem i rampelyset, et postbud med rute fra Bossekop til Eiby! Ja, det var en ganske lang rute, men vi svelger noen kameler når Alta er nevnt! Rudolf forteller en rørende historie om et brev med ukjent adresse, og i løpet av Rudolf Karena Hansen sin fortelling skjønner Ellinor at hun må ha hjertet med seg hvis hun skal klare å gjøre jobben skikkelig, og noen uker etter seminaret reiser hun opp til Alta og Eiby for å snakke mer med denne kloke gamle mannen fra Eiby.

Så blir det litt komisk, for forfatteren har fått med seg lokaliseringsdebatten omkring fødestuene, men ikke alle detaljene, se bare her:

”…og la ut om dramatiske fødsler når sykehuset var langt bort og veiene stengt på grunn av storm på Bæskades.”  (s.125)

Men sånt tilgir vi, ikke sant? For i fiksjonens verden er det meste lov, og jeg syns Vigdis Hjorth har skrevet en meget god bok. Det er mange refleksjoner omkring det å være et menneske, og om å finne den veien og reisemåten som gjør at alt føles meningsfullt.

Terningkast 5




Kommentarer

  1. Ja, denne tror jeg at jeg må lese.:)

    SvarSlett
  2. Denne har jeg altså SÅ lyst til å lese. Må bare få gjort det!

    SvarSlett
  3. Anita og Knirk : Yepsi, det er bare å hive seg rundt, tynn liten sak det her.

    SvarSlett
  4. Javel .... Da er det avgjort. Leve Posthornet må leses. Var på nippet til å gjøre det etter å ha sett bokprogrammet med henne i høst, men din anmeldelse overbeviste meg. Kjøper den på E-bok, tror jeg. Vet ikke om det er i tråd med postdirektivet, men skitt au ;)

    SvarSlett
  5. Jeg har bestillt den på biblioteket og den er nå klar for henting....men først må jeg lese ferdig Langelands Hauk og due.

    SvarSlett
  6. Har lest en bokanmeldelse hvor leseren ikke har likt boken men du klarte å overbevise meg om at denne må prøves!

    SvarSlett
  7. Jeg er igang. Hadde både lyd og papir, men endte opp med lydboka pga Gisken Armand. Ingen leser Hjorth som Gisken. Holder fremdeles på med første cd, og med den lesefarten jeg har hatt de siste månedene skulle det tilsi at jeg blir ferdig utpå våren.

    SvarSlett
  8. Bokbloggeir: Denne er sikkert fin på e-bok :-)

    Fru Tunheim : Langeland skriver jo bra, så det går nok fort :-)

    Beathesbokhylle : Boka er veldig typisk Vigdis Hjorth, så hvis du har likt tidlgere bøker av henne liker du nok denne også.

    Ingalill: Jeg prøvde å høre denne på lydbok, men fikk ikke til - måtte begynne på nytt med papirboka, og da gikk det unna :-) Kan ikke vente helt til våren før du kommer med en anmeldelse på den her vettu! - så hiv deg rundt, jeg er så spent på hva du mener!

    SvarSlett
  9. Må nok lese denne ja. Var på bokdag på biblioteket i Asker i høst, og der var Vigdis Hjorth for å presentere boka. Et flott møte - hun las utdrag fra boka og fortalte innimellom, med glød og innlevelse.

    SvarSlett
  10. aariho: Vigdis er en flott formidler, og hun er jo aldri kjedelig! Så jeg skjønner godt at det var et fint møte på biblioteket, hun er entusiastisk!

    SvarSlett
  11. Jeg har aldri fått helt grepet på Hjorth. Den siste av henne, Hjulskift, la jeg fra meg da jeg var halvveis.

    SvarSlett
  12. Bokelskerinnen: Hjulskift er jo gammel, og ganske så fornøyelig. Jeg liker Vigdis Hjorth, selv om jeg ofte syns hun skriver for tett opp til eget liv, men denne boka virker hakket fjernere fra eget liv enn både 30 dager i Sandefjord og Snakk til meg, som selv om de var gode, ofte virket som rene avstøpninger av det livet forfatteren sier hun lever. Men hun skriver jo godt, så jeg liker det.

    SvarSlett
  13. Hvorfor likte du ikke Gisken?
    Krever svar på sekundet for jeg må vite om jeg må hive meg rund og lese papir før jeg skifter til cd2.
    Og det må være et grundig og overbevisende svar for jeg planlegger å være ferdig til 17.jan da Hjorth kommer til Eidsvoll. Og det rekker jeg aldri med papirutgaven for da føler jeg meg forpliktet til å lese ut Drømmefakultet først. (fordi den er himmelsk fantastisk).

    SvarSlett
  14. Ingalill ; Siden du krever svar på sekundet, så skal jeg skynde meg å skrive noe fornuftig -- ehh. Nei, Gisken er for rå for å være stemmen til Ellinor. Ellinor er mer skjør (syns jeg), og derfor fikk jeg det ikke til å klaffe. Men mer spennende er det jo at du faktisk skal tilbringen en kveld med din store heltinne - planlegger du noe spesielt? spørsmål, antrekk, snubling, please skriv i boka mi eller noe sånt. Vigdis skulle visst at en av hennes store beundrere satt i salen!

    SvarSlett
  15. Jeg kommer til å ha løsbart og falsk underskrift, bare sånn i tilfelle at hun er sniklesr av bloggen og har memorert både mitt blide åsyn og de utallige omtalene jeg har skrevet om henne - ehhh, bøkene hennes.
    Fangirlmagi brytes hvis man snakker sammen, muligens kan jeg få med meg en nabo, som lister seg fram og får henne til å signere mens jeg gjemmer meg på do.

    Godt poeng med Gisken. Husker jeg tenkte det samme selv i forbindelse med Hjulskift, men da at tøffheten var til det gode. I samme ånd avbrøt jeg lydboka om pensjonatet fordi Petronella Barker var for pinglete.
    Nå ble jeg veldig i tvil om hva jeg skal gjøre.....

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…