Gå til hovedinnhold

Mona Høvring : Venterommet i Atlanteren – Oktober, 118 sider




En stor liten overraskelse - Publisert i Altaposten tirsdag 19. februar  2013

Allerede ved de første setningene skjønte jeg at dette kom til å bli en ”krølle tærne i fryd bok”!

”Tanta mi blei begravd på en mandag. Jeg var full og mismodig, men min sjabre tilstand skyldtes verken sorg eller savn, for den døde hadde aldri stått meg særlig nær, dessuten rakk hun å passere åtti før hun ga seg, man kan jo ikke forlange å leve evig heller.
Jeg hadde drukket en del før jeg dro til kirka, jeg skulle tross alt møte slekta, med alt hva det innebærer av besvær og engstelser……….)”

Hovedpersonen er 25 år gamle Olivia. Hun jobber på et smelteverk,  en jobb hun liker, men som gjør henne syk. Hun er trøtt, hun føler seg skitten og hun drømmer om vann. Lindringen kommer ofte i form av å vaske hender, men det beste er å ta seg et skikkelig bad.

Historien starter i kirka med begravelsen av den døde tanta, og etter jordfestelsen drar familien til et hotell for å ha minnesamvær. Olivia føler seg dårlig og går på toalettet der hun blir sittende i en bås etter å ha kastet opp. En kvinne Olivia ikke kjenner kikker under avlukket og spør om hun trenger hjelp. Slik kommer Belinda, eller Bé som hun foretrekker å bli kalt, inn i romanen. Det oppstår en kontakt mellom Bé og Olivia, og dette første møtet på dametoalettet blir starten på et spesielt forhold.

Olivia er ikke akkurat bortskjemt med at noen tar vare på henne.

”Mora mi var ikke interessert i nære familierelasjoner, og heller ikke barn. Opp gjennom åra fikk jeg gå en god del på sjølstyr, mens hun var opptatt med sitt.”

Betegnende for forholdet til mora er dette eksemplet fra når Olivia ser på neglelakken sin:

”Kvaliteten var kjip, den var tynn i konsistensen, men fargen var uimotståelig, mora mi syntes den var horribel, det var et godt kjøp.”

Olivia arver et hus i Reykjavik etter tanta, og hun ønsker å ha med seg Bè over Atlanteren. Om Bé ble med – ja, det får du vite hvis du leser boka!

Å lese denne lille store romanen var som å lese 118 sider med poesi. Og likevel er dette en roman som rommer mer enn monstrøse verk på hundrevis av sider. Hvert ord, hvert tegn virker gjennomtenkt og jeg kunne ha tatt hver eneste setning frem, viftet med den og sagt: ”Se så fin den er”!

Venterommet i Atlanteren er nominert til Ungdommens kritikerpris 2012/ 2013 og er Høvrings andre roman.

Terningkast 5


Kommentarer

  1. Høres ut som en liten perle, jeg bestiller med en gang :)

    SvarSlett
  2. Det er lite om noe som er mer tilfredsstillende en ei lita flis som gjør større inntrykk enn alskens mursteiner.

    Tittel og forfatter er herved lagret på min mentale harddisk :)

    SvarSlett
  3. Kjempefin omtale, helt enig med Ellikken om at "Mursteiner" på 150 sider er fantastiske.

    SvarSlett
  4. Ah - denne skal jeg lese. Du
    formidler veldig inspirerende!

    Jeg ble også fascinert av ditt mann-/kvinneprosjekt, så nå følger jeg deg via facebook for å være sikker på at jeg ikke går glipp av noe :-)

    Pludrehanneklem

    SvarSlett
  5. Elikken: Så fint :-)

    Linnformasjon : :-)

    Hanne : Tusen takk, smile, smilie, smile og takker ekstra stort :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam