Patrick Rothfuss : Vindens navn, Bazar, 877 sider



Kvalitetsfantasy - Publisert i Altaposten 1. februar 2013

Patrick Rothfuss har hatt enorm suksess med første del av kongedrepertrilogien. Boka ble utgitt i USA i 2007 og den har fått en mengde litterære priser. Bok to; The Wise Man´s Fear kom ut i USA i  mars 2012, og jeg håper det norske forlaget allerede har satt noen på oversetterjobben, for jeg vil lese mer om Kvothe som presenterer seg slik:

”Jeg har stjålet prinsesser tilbake fra sovende konger i gravhauger. Jeg brente ned byen Trebon. Jeg har tilbrakt natten med Felurian og sluppet unna med både forstanden og livet i behold. Jeg ble utvist fra Universitetet da jeg var yngre enn de fleste er når de blir tatt opp. Jeg ferdes på veier i måneskinn som andre frykter å snakke om i dagslys. Jeg har snakket med guder, elsket kvinner og skrevet sanger som får trubadurene til å gråte.”

Kvothe er vår helt! Han eier et vertshus i en liten landsby. Ingen av stamgjestene vet at den slitne mannen som hver kveld står bak bardisken er den legendariske Kvothe, kongedreperen.

Grusomme ting skjer, og det mumles om blå flammer og snart skjønner leseren at man er kommet inn i et helt nytt univers. Et univers der grusomme chandalier, demoner og sabbe-menn lever i minner og fortellinger, men skapningene har vært borte så lenge at bare de som er erklært gale tør å snakke høyt om dem.

En kveld kommer en kronikør inn på vertshuset, og motvillig begynner Kvothe å fortelle sin historie. Den handler om hans kamp mot fattigdom, kampen for å komme inn på Universitetet og konfliktene med medelever og lærere. Og selvfølgelig, hans jakt og lengsel etter den vakreste skapning av dem alle, den underskjønne Denna.

Selv om Rothfuss har bygd opp en helt ny verden bruker han kjente elementer fra fantasysjangeren, og spesielt intrigen mellom Kvothes største fiende på universitetet, Ambros, minnet meg om uvennskapet mellom Harry Potter og Draco Malfang. Det er ødeleggelser, baksnakking og venner som samles bak hver sine helter. Den foreldreløse og fattige Kvothe må kjempe mot den rike og bortskjemte Amros.

Selv om boka er på nesten 900 sider føltes den ikke for lang. Jeg vil vite enda mer om Kvothe og om Denna og så vil jeg ha flere historier. For i hovedhistorien flyter det en jevn strøm av sagn, viser og historier som ofte viser seg å være sanne. Og følger man med på historiene så vet man hvordan Kvothe skal vinne de kampene han må gjennom.

Dette er en bok som vante fantasylesere vil elske, og er du skeptisk til sjangeren kan Vindens navn være en fin døråpner.

Terningkast 5

Kommentarer

  1. Denne hører jeg stadig godord om. Men den er jo så tykk...

    SvarSlett
  2. Men det er bare fint, for da får forfatteren tid til å skape et helt nytt univers med artige ord og magisk stemning.

    SvarSlett
  3. Altså, alle som jeg kjenner som har peiling sier at denne er så god. Jeg leste femti sider og synes den virka kjedelig. Men så er det altså ALLE, alle jeg stoler på - ALLE sier at jeg må gi den en sjanse til. Så jeg er veldig på gli der altså.

    SvarSlett
  4. Ja, altså da har du noe å glede deg til - for boka er jo bra, og du må bare ha TID til å lese den, for først da kan du KOSE deg med den.

    SvarSlett
  5. Kjenner alle mine fordommer våkner ved 900 sider, dog ikke så mye som i gamle dager, før lydbok og kindle -)
    Noterer meg tittelen og har den klar til jeg trenger fantasy.
    (Denne Kvothe høres dog svært betagende ut)

    SvarSlett
  6. Jeg blir alltid så glad når andre liker en bok jeg selv har vært veldig begeistret for. Selv lyttet jeg til denne på lydbok(engelsk). Og jeg begynte på bok #2 for en god stund siden, dessverre er jeg ikke helt dus med den, men jeg lever i håpet om at den den tar seg opp(eller i det minste at siste boken viser seg å være av gjort av gull).

    Digger forresten språket til Rothfuss.

    SvarSlett
  7. Ingalill: Kvothe er veldig sliten....men har har nok vært veldig betagende :-)

    Mari: Det er noe rart med bok to i trilogier, de har en tendens til å skuffe, og nå kjente jeg at jeg ble ørlite granne skuffet, for jeg gleder meg jo likevel til toeren, men litt mindre.

    SvarSlett
  8. Det er jo slettes ikke sikkert at du vil være enig med meg, men kanskje er det greit å ha litt lavere forventninger. Som du sier er det jo ikke uvanlig at bok to mangler det lille ekstra den første boken i en trilogi leverte.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Vigdis Hjorth - resirkuleringens dronning!

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider