Kvalitetsfantasy - Publisert i Altaposten 1. februar 2013
Patrick
Rothfuss har hatt enorm suksess med første del av kongedrepertrilogien. Boka
ble utgitt i USA i 2007 og den har fått en mengde litterære priser. Bok to; The
Wise Man´s Fear kom ut i USA i mars 2012, og jeg håper det norske
forlaget allerede har satt noen på oversetterjobben, for jeg vil lese mer om
Kvothe som presenterer seg slik:
”Jeg har
stjålet prinsesser tilbake fra sovende konger i gravhauger. Jeg brente ned byen
Trebon. Jeg har tilbrakt natten med Felurian og sluppet unna med både
forstanden og livet i behold. Jeg ble utvist fra Universitetet da jeg var yngre
enn de fleste er når de blir tatt opp. Jeg ferdes på veier i måneskinn som
andre frykter å snakke om i dagslys. Jeg har snakket med guder, elsket kvinner
og skrevet sanger som får trubadurene til å gråte.”
Kvothe er vår
helt! Han eier et vertshus i en liten landsby. Ingen av stamgjestene vet at den
slitne mannen som hver kveld står bak bardisken er den legendariske Kvothe,
kongedreperen.
Grusomme ting
skjer, og det mumles om blå flammer og snart skjønner leseren at man er kommet
inn i et helt nytt univers. Et univers der grusomme chandalier, demoner og sabbe-menn
lever i minner og fortellinger, men skapningene har vært borte så lenge at bare
de som er erklært gale tør å snakke høyt om dem.
En kveld kommer
en kronikør inn på vertshuset, og motvillig begynner Kvothe å fortelle sin
historie. Den handler om hans kamp mot fattigdom, kampen for å komme inn på
Universitetet og konfliktene med medelever og lærere. Og selvfølgelig, hans
jakt og lengsel etter den vakreste skapning av dem alle, den underskjønne
Denna.
Selv om
Rothfuss har bygd opp en helt ny verden bruker han kjente elementer fra
fantasysjangeren, og spesielt intrigen mellom Kvothes største fiende på
universitetet, Ambros, minnet meg om uvennskapet mellom Harry Potter og Draco
Malfang. Det er ødeleggelser, baksnakking og venner som samles bak hver sine
helter. Den foreldreløse og fattige Kvothe må kjempe mot den rike og
bortskjemte Amros.
Selv om boka er
på nesten 900 sider føltes den ikke for lang. Jeg vil vite enda mer om Kvothe
og om Denna og så vil jeg ha flere historier. For i hovedhistorien flyter det
en jevn strøm av sagn, viser og historier som ofte viser seg å være sanne. Og
følger man med på historiene så vet man hvordan Kvothe skal vinne de kampene
han må gjennom.
Dette er en bok
som vante fantasylesere vil elske, og er du skeptisk til sjangeren kan Vindens
navn være en fin døråpner.
Terningkast 5
Denne hører jeg stadig godord om. Men den er jo så tykk...
SvarSlettMen det er bare fint, for da får forfatteren tid til å skape et helt nytt univers med artige ord og magisk stemning.
SvarSlettAltså, alle som jeg kjenner som har peiling sier at denne er så god. Jeg leste femti sider og synes den virka kjedelig. Men så er det altså ALLE, alle jeg stoler på - ALLE sier at jeg må gi den en sjanse til. Så jeg er veldig på gli der altså.
SvarSlettJa, altså da har du noe å glede deg til - for boka er jo bra, og du må bare ha TID til å lese den, for først da kan du KOSE deg med den.
SvarSlettKjenner alle mine fordommer våkner ved 900 sider, dog ikke så mye som i gamle dager, før lydbok og kindle -)
SvarSlettNoterer meg tittelen og har den klar til jeg trenger fantasy.
(Denne Kvothe høres dog svært betagende ut)
Jeg blir alltid så glad når andre liker en bok jeg selv har vært veldig begeistret for. Selv lyttet jeg til denne på lydbok(engelsk). Og jeg begynte på bok #2 for en god stund siden, dessverre er jeg ikke helt dus med den, men jeg lever i håpet om at den den tar seg opp(eller i det minste at siste boken viser seg å være av gjort av gull).
SvarSlettDigger forresten språket til Rothfuss.
Ingalill: Kvothe er veldig sliten....men har har nok vært veldig betagende :-)
SvarSlettMari: Det er noe rart med bok to i trilogier, de har en tendens til å skuffe, og nå kjente jeg at jeg ble ørlite granne skuffet, for jeg gleder meg jo likevel til toeren, men litt mindre.
Det er jo slettes ikke sikkert at du vil være enig med meg, men kanskje er det greit å ha litt lavere forventninger. Som du sier er det jo ikke uvanlig at bok to mangler det lille ekstra den første boken i en trilogi leverte.
SvarSlett