Gå til hovedinnhold

Dimitry Glukhovsky : Metro : Bokforlaget, 591 sider


I dag kan jeg presentere en anmeldelse skrevet av dosent/professor i russisk språk, Marit Bjerkeng. Marit har oversatt en rekke bøker fra russisk til norsk, hun har skrevet Sosedi (naboer) som er et læreverk i russisk og hun er opptatt av formidling av russisk litteratur og kultur. Denne anmeldelsen sto på trykk i Altaposten 22. februar 2013, og jeg spurte om jeg kunne trykke den her. Det fikk jeg lov til, så dermed folkens; her er anmeldelsen av Metro:




Fremtidens underjordiske - med tilflukt i Moskva-metroen.

Moskva 2033 er en russisk fremtidsvisjon - en roman om tilværelsen i Moskva to tiår etter katastrofen. Akkurat hva som skjedde i 2013 får vi ikke vite, men jordoverflaten er ubeboelig, der er alt ødelagt. Man kan bare våge seg dit i beskyttelsesdrakt og med stor fare for å bli angrepet av flygende muterte monstre.

Hovedpersonen er unge Artjom, godt og vel tjue år gammel, som i god gammel eventyrstil er en utvalgt helt som får et oppdrag - nemlig å redde metroen fra angrep fra noen fæle svarte monstre. Han drar ut på en reise gjennom de mangslungne tunnelene i metroen, dette fantastiske systemet som ble bygget under Moskva fra 1930-årene av, åpnet i 1935, og som siden har vært livsnerven i denne gigantiske byen og vokst seg større og lengre og mer forgrenet - siste nye stasjon ble åpnet i august i år. Moskva-metroen er berømt for sine mange vakre og utsmykkede stasjoner, alle med sitt særpreg.

Artjom ferdes langs metrolinjer og på tett befolkede stasjoner som i denne fremtidsfiksjonen fremdeles har særpreg, ofte skremmende, med politiske motsetninger mellom kommunister og fascister, med mektige handelsforbund og religiøse sekterister, med vold og redsel, skumle vesener og overnaturlige fenomener. Lysekronene er sjelden tent lenger, vegger og tak med mosaikk og malerier er sotet ned, her er sparebluss og bål, skitne telt og kamuflasjeuniformer - maten er svinekjøtt, egg og sopp, men den evige russiske tedrikkingen er på plass! Som alle virkelige eventyrhelter møter Artjom gode hjelpere og farlige fiender, han blir utsatt for de største prøvelser og havner flere ganger i stor fare.

Artjom har lært historien å kjenne fra stefaren sin (som reddet den femårige Artjom fra et kjemperotteangrep der moren mistet livet) og vi kjenner igjen trekk fra sovjetisk historie, blant annet forsøket på å innføre et revolusjonært regime under ledelse av komiteen Interstasjonalen. Her brukes dødsdømte som arbeidskraft og de revolusjonære, som selvsagt har hovedsete på Revolusjonsplassen stasjon lover "elektrifisering av hele metroen". Det blir krig, men de revolusjonære mislykkes og må nøye seg med "den røde linjen" (på metrokartet har de ulike linjene forskjellige farger) og innse at "kommunismen kan bygges på én enkeltstående linje".

Det er ikke å undres over at denne ungdommelige spenningsdystopien også er blitt dataspill:
Se http://www.metro2033.ru/game/. Boken ble først publisert på internett, og nettsiden byr på masse utfordrende stoff. Frykt fremtiden! - står det med store bokstaver nederst på siden. Store deler av boken skildrer Artjoms ferd med våpen i sekken eller i hendene og møter med ulike fiender. Samtidig går Glukhovskij ikke av veien for å inkludere eksistensielle spørsmål i sin roman, her er diskusjoner om religiøse og moralske spørsmål - Artjom må gjøre etiske valg og vurderinger i kapitler som "Den sterkestes rett" og "Jeg tror ikke".

Romanen er en debutbok, skrevet med driv og fortellerglede av den unge forfatteren Dmitrij Glukhovskij (f. 1979). Den er blitt svært populær i Russland og er også oversatt til en mengde språk. Den norske oversettelsen er utmerket gjennomført av Dagfinn Foldøy, som har klart å gjenskape det stort sett nokså dystre miljøet nede i tunnelene og en spennende handling i et levende og naturlig norsk. Det er flott at norske forlag har begynt å gjøre forsøk på å vise bredden i den nye russiske litteraturen.

Anmeldelsen er skrevet av Marit Bjerkeng 


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…