Gå til hovedinnhold

Dimitry Glukhovsky : Metro : Bokforlaget, 591 sider


I dag kan jeg presentere en anmeldelse skrevet av dosent/professor i russisk språk, Marit Bjerkeng. Marit har oversatt en rekke bøker fra russisk til norsk, hun har skrevet Sosedi (naboer) som er et læreverk i russisk og hun er opptatt av formidling av russisk litteratur og kultur. Denne anmeldelsen sto på trykk i Altaposten 22. februar 2013, og jeg spurte om jeg kunne trykke den her. Det fikk jeg lov til, så dermed folkens; her er anmeldelsen av Metro:




Fremtidens underjordiske - med tilflukt i Moskva-metroen.

Moskva 2033 er en russisk fremtidsvisjon - en roman om tilværelsen i Moskva to tiår etter katastrofen. Akkurat hva som skjedde i 2013 får vi ikke vite, men jordoverflaten er ubeboelig, der er alt ødelagt. Man kan bare våge seg dit i beskyttelsesdrakt og med stor fare for å bli angrepet av flygende muterte monstre.

Hovedpersonen er unge Artjom, godt og vel tjue år gammel, som i god gammel eventyrstil er en utvalgt helt som får et oppdrag - nemlig å redde metroen fra angrep fra noen fæle svarte monstre. Han drar ut på en reise gjennom de mangslungne tunnelene i metroen, dette fantastiske systemet som ble bygget under Moskva fra 1930-årene av, åpnet i 1935, og som siden har vært livsnerven i denne gigantiske byen og vokst seg større og lengre og mer forgrenet - siste nye stasjon ble åpnet i august i år. Moskva-metroen er berømt for sine mange vakre og utsmykkede stasjoner, alle med sitt særpreg.

Artjom ferdes langs metrolinjer og på tett befolkede stasjoner som i denne fremtidsfiksjonen fremdeles har særpreg, ofte skremmende, med politiske motsetninger mellom kommunister og fascister, med mektige handelsforbund og religiøse sekterister, med vold og redsel, skumle vesener og overnaturlige fenomener. Lysekronene er sjelden tent lenger, vegger og tak med mosaikk og malerier er sotet ned, her er sparebluss og bål, skitne telt og kamuflasjeuniformer - maten er svinekjøtt, egg og sopp, men den evige russiske tedrikkingen er på plass! Som alle virkelige eventyrhelter møter Artjom gode hjelpere og farlige fiender, han blir utsatt for de største prøvelser og havner flere ganger i stor fare.

Artjom har lært historien å kjenne fra stefaren sin (som reddet den femårige Artjom fra et kjemperotteangrep der moren mistet livet) og vi kjenner igjen trekk fra sovjetisk historie, blant annet forsøket på å innføre et revolusjonært regime under ledelse av komiteen Interstasjonalen. Her brukes dødsdømte som arbeidskraft og de revolusjonære, som selvsagt har hovedsete på Revolusjonsplassen stasjon lover "elektrifisering av hele metroen". Det blir krig, men de revolusjonære mislykkes og må nøye seg med "den røde linjen" (på metrokartet har de ulike linjene forskjellige farger) og innse at "kommunismen kan bygges på én enkeltstående linje".

Det er ikke å undres over at denne ungdommelige spenningsdystopien også er blitt dataspill:
Se http://www.metro2033.ru/game/. Boken ble først publisert på internett, og nettsiden byr på masse utfordrende stoff. Frykt fremtiden! - står det med store bokstaver nederst på siden. Store deler av boken skildrer Artjoms ferd med våpen i sekken eller i hendene og møter med ulike fiender. Samtidig går Glukhovskij ikke av veien for å inkludere eksistensielle spørsmål i sin roman, her er diskusjoner om religiøse og moralske spørsmål - Artjom må gjøre etiske valg og vurderinger i kapitler som "Den sterkestes rett" og "Jeg tror ikke".

Romanen er en debutbok, skrevet med driv og fortellerglede av den unge forfatteren Dmitrij Glukhovskij (f. 1979). Den er blitt svært populær i Russland og er også oversatt til en mengde språk. Den norske oversettelsen er utmerket gjennomført av Dagfinn Foldøy, som har klart å gjenskape det stort sett nokså dystre miljøet nede i tunnelene og en spennende handling i et levende og naturlig norsk. Det er flott at norske forlag har begynt å gjøre forsøk på å vise bredden i den nye russiske litteraturen.

Anmeldelsen er skrevet av Marit Bjerkeng 


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.