Gå til hovedinnhold

Ungdommene og Vigids

I forrige uke ble det klart at Vigdis Hjorth fikk Kritikerprisen 2012 for Leve Posthornet. Gratulerer så masse!

Leve Posthornet var også nominert til Ungdommens kritikerpris. Jeg var begeistret for boka, og jeg er jo jevnt over ganske så begeistret for Vigdis Hjorth, kanskje litt påvirka av den største fanen av dem alle; Ingalill. 

I Honningsvåg hos min kritikerklasse skulle vi snakke om Leve Posthornet. Vi hadde allerede diskutert Mona Høvrings bok, og den var det mange som likte - over 4 i snitt, noe som er veldig bra. Så tok jeg frem den blå, tynne boka med den røde postveska på. Og klassen stønner! Den ene gutten la hodet i hendene og da jeg spurte om han kanskje kunne sette ord på hva han følte når han skjønte at vi skulle snakke om denne boka sa han:

"-Korfor vil dokker oss så ondt? Det hær va jo en lidelse. Æ trudde æ skulle dø av kjedsomhet mens æ læste." 

Her er stemmene fra klassen:



Syns det var ganske fornøyelig. 

Avslutter med bilde av rundkjøringa i Honningsvåg.

Honningsvåg; byen med en - 1 - rundkjøring. Og rundkjøringa er så liten at man må vite at det er en rundkjøring for å skjønne hvordan man skal kjøre i den. Søtt syns jeg, som bor i en by som har masse rundkjøringer, og ikke et eneste trafikklys. 

Kommentarer

  1. Ikke bare "diskusjonen" og avstemninga som var fornøyelig; hele innlegget var jo det!

    SvarSlett
  2. Sjarmerende var det hele fra A til Å. Jeg humret godt av kommentaren til eleven, den gav meg lyst til å lese boken for å se om jeg er enig eller uenig i hans dom.

    SvarSlett
  3. hihi - det var det jeg visste at jeg ikke lenger har noe til felles med ungdommen, Vigdis blir altså spikern i kista, selv om avkommets flaue oppgitthet til mine 'ungdommelige' morsomheter og aversjon mot kreftbøker burde ha ha spikret den igjen for lenge siden.
    Det forbauser meg egentlig ikke det minste at ungdommen ikke likte posthornet. Du må ha passert en viss alder for å komme i en vigdisinspirert identitetskrise. De ville nok hatt større glede av de tidligere bøkene.

    SvarSlett
  4. Morsom bloggpost :) Jeg har aldri lest noe av Vigdis Hjort, det er kanskje litt dårlig av meg. Men den rundkjøringen den var fin :-)

    SvarSlett
  5. Denne har jeg liggende på vent. Gleder meg.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…