Gå til hovedinnhold

Finnmarksløpet 2013, Skoganvarre og en liten tur til Finland



Lørdag var det jobbdag for meg. Med tusenvis av mennesker i gågata, rett på yttersia biblioteket ble jeg litt påvirket av stemninga. Pål var ute og tok noen bilder.



Det første bildet er av Nina Skramstad og hennes hunder. Syns det var så morsomt med den supergira hunden som spiste snø, men vet ikke helt om det kommer frem på bildet. Som du ser; mye styr, media og aktivitet.

Klokka 15.10 var jeg ferdig på jobb, klokka 15.20 starta Pål, svigermor (på 81 år) og jeg selv mot Skoganvarre, det andre sjekkpunktet. Vi hadde bestilit en leilighet på Skoganvarre Villmarkssenter, en leilighet som lå noen meter fra sjekkpunktet. Det er 20 mil fra Alta til Skoganvarre, men vi må over to fjelloverganger, og i går havna vi midt i et polart lavtrykk. Jeg skjønte det når vi var på tur mot bommen på Sennalandet, og sa til Pål at veien sikkert var stengt. Neida, sa han - og fikk rett.

Men veien ble stengt noen minutter etter at vi starta, slik at vi HELDIGVIS bare trengte å konsentrere oss om å holde bilen på veien, og ikke trengte å være redd for å møte andre bila. Det var som å kjøre i en sekk med hvit snø. Vi så bare fra stikke til stikke. Og dette er på en veistrekke der jeg for noen år siden satt fast 6 timer i en kolonnekjøring, der kolonna hadda brøytebil foran og bak - likevel gikk det ikke. Så, jeg var litt småsvett og kjente at det ble litt klaustrofobisk, men så gikk det jo bra. Det andre fjellet; Hatter, var som en drøm å kjøre over, og da vi kom til Porsangerfjorden var det fint vær igjen. Vi kom frem til Skoganvarre og ble møtt med nyheter om at de fleste handlerbilene sto ved bommen på Sennalandet og venta på bryøytebil og kolonne, og det hadde de gjort lenge. Så - deilig å komme frem til sjekkpunkt Skoganvarre selv om det var innmari mye folk der.


NRK var nede på isen og gjorde opptak, og det ene hundespannet etter det andre kom inn. Vi tok imot noen, snakket med litt kjentfolk og så gikk vi opp i hytta, laget finnbiff og tok oss noen glass rødvin. Luksushytteliv.

Vi sto opp ganske tidlig på søndagsmorgen, da var det kun ett hundespann igjen, Dave King fra Alaska. Han brøt på Skoganvarre, og hvorfor han brøt, det vet jeg ikke. Jeg snek meg til noen bilder, og følte meg som en paparazzi.


Her er sjekkpunkt Skoganvarre - søndag morgen. Bare halmen og lyskasterne igjen.

Nå vi fra Alta står i Skoganvarre og vil hjem har vi to muligheter. Enten kan vi kjøre tilbake samme vei som vi kom, eller vi kan kjøre om Karasjok. Velger man turen om Karasjok er det litt lengre, men det er  ofte mye bedre vær på innlandet, og dessuten, tralala, det er jo så nært til Finland. Bare 2 mil fra Karasjok sentrum er Karigasniemi tollstasjon, og bare 200 meter fra den igjen ligger det flere matbutikker. Så vi valgte indre riksvei, og tok turen til Finland. På veien opp til grensa kom vi på at vi hadde glemt passet til Lihku og dermed måtte svigermor (hun ville veldig gjerne vente i bilen) og Lihku sitte i bilen på tollstasjonen og vente mens vi kjøpte deilig finsk KJØTT. For dere som ikke er vant til å handle i Finland så skjønner dere nok ikke hva jeg snakker om.






Men finlenderne har nydelig badsturøkt skinke og bacon, og det er 100 gang bedre enn norsk skinke og bacon, og derfor var det disse matvarene vi lastet vognen full med. Og så kjørte vi tilbake til Alta - ca 30 mil ble tilbaketuren på, og med skiftende vær, med snø og fokk var jeg glad da vi endelig fikk parkert hjemme.

Tre av våre huskier har gått Finnmarksløpet tidligere år; Kyra, Emil og Øre og det er hunder som i dag får sledeturer tre gang i uka på vinteren og på sommeren bruker vi de mest til sykling og turgåing.


                               Emil og Kyra
                           
Eh - bokblogg ja. Jeg hadde en bok med meg på tur. Boka ble ikke åpna, men for spesielt interesserte kan jeg si at det var DENNE.

Kommentarer

  1. HAHA - nå ler jeg her - du fikk sneket litt boksnakk inn i slutten av innlegget. Genialt ;o)
    Flott tur du har vært på! Jeg har vært samme runden, men på sommerstid da. Ett av de årene vi kjørte "Finnmark rundt" via Finland og fluefisket der oppe. Frister mer og mer å reise opp på vinterstid, selv om jeg nok foretrekker kjørbare veier... Flere bilder fra deg nå så har du solgt meg nok en tur nordover :-D

    SvarSlett
  2. Hehe, ja jeg prøver jo å ha litt litteratur selv på reisebloggpostene.

    Skal snart legge ut flere bilder :-), så du får bare bestille billetter :-)

    SvarSlett
  3. Jeg liker ikke glatte veier og snø på fjellet i motsetningen til hun snowboardbaben over, men jeg har opparbeidet en snikende interesse for hundekjøring, hundetv, hundeforum og hundebilder, etter jeg selv ble hundeier - og ble derfor litt misunnelig likevel.
    Jeg måtte ta meg i det og tenke på det du skrev om stålkanter og skiferdigheter for å at grønnfargen skulle avta.

    Hadde jeg vært der hadde jeg uansett vært for opptatt med å misunne de som faktisk kjørte og deltok = divine discontent med stadig grønnere gress på andre siden. Vakre hunder!

    SvarSlett
  4. Hehe, Marianne er altså snowboardbabe :-) Og skjønner godt den snikende interessen for hundekjøring, det er hårreisende morsomt....

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…