Gå til hovedinnhold

Finnmarksløpet 2013, Skoganvarre og en liten tur til Finland



Lørdag var det jobbdag for meg. Med tusenvis av mennesker i gågata, rett på yttersia biblioteket ble jeg litt påvirket av stemninga. Pål var ute og tok noen bilder.



Det første bildet er av Nina Skramstad og hennes hunder. Syns det var så morsomt med den supergira hunden som spiste snø, men vet ikke helt om det kommer frem på bildet. Som du ser; mye styr, media og aktivitet.

Klokka 15.10 var jeg ferdig på jobb, klokka 15.20 starta Pål, svigermor (på 81 år) og jeg selv mot Skoganvarre, det andre sjekkpunktet. Vi hadde bestilit en leilighet på Skoganvarre Villmarkssenter, en leilighet som lå noen meter fra sjekkpunktet. Det er 20 mil fra Alta til Skoganvarre, men vi må over to fjelloverganger, og i går havna vi midt i et polart lavtrykk. Jeg skjønte det når vi var på tur mot bommen på Sennalandet, og sa til Pål at veien sikkert var stengt. Neida, sa han - og fikk rett.

Men veien ble stengt noen minutter etter at vi starta, slik at vi HELDIGVIS bare trengte å konsentrere oss om å holde bilen på veien, og ikke trengte å være redd for å møte andre bila. Det var som å kjøre i en sekk med hvit snø. Vi så bare fra stikke til stikke. Og dette er på en veistrekke der jeg for noen år siden satt fast 6 timer i en kolonnekjøring, der kolonna hadda brøytebil foran og bak - likevel gikk det ikke. Så, jeg var litt småsvett og kjente at det ble litt klaustrofobisk, men så gikk det jo bra. Det andre fjellet; Hatter, var som en drøm å kjøre over, og da vi kom til Porsangerfjorden var det fint vær igjen. Vi kom frem til Skoganvarre og ble møtt med nyheter om at de fleste handlerbilene sto ved bommen på Sennalandet og venta på bryøytebil og kolonne, og det hadde de gjort lenge. Så - deilig å komme frem til sjekkpunkt Skoganvarre selv om det var innmari mye folk der.


NRK var nede på isen og gjorde opptak, og det ene hundespannet etter det andre kom inn. Vi tok imot noen, snakket med litt kjentfolk og så gikk vi opp i hytta, laget finnbiff og tok oss noen glass rødvin. Luksushytteliv.

Vi sto opp ganske tidlig på søndagsmorgen, da var det kun ett hundespann igjen, Dave King fra Alaska. Han brøt på Skoganvarre, og hvorfor han brøt, det vet jeg ikke. Jeg snek meg til noen bilder, og følte meg som en paparazzi.


Her er sjekkpunkt Skoganvarre - søndag morgen. Bare halmen og lyskasterne igjen.

Nå vi fra Alta står i Skoganvarre og vil hjem har vi to muligheter. Enten kan vi kjøre tilbake samme vei som vi kom, eller vi kan kjøre om Karasjok. Velger man turen om Karasjok er det litt lengre, men det er  ofte mye bedre vær på innlandet, og dessuten, tralala, det er jo så nært til Finland. Bare 2 mil fra Karasjok sentrum er Karigasniemi tollstasjon, og bare 200 meter fra den igjen ligger det flere matbutikker. Så vi valgte indre riksvei, og tok turen til Finland. På veien opp til grensa kom vi på at vi hadde glemt passet til Lihku og dermed måtte svigermor (hun ville veldig gjerne vente i bilen) og Lihku sitte i bilen på tollstasjonen og vente mens vi kjøpte deilig finsk KJØTT. For dere som ikke er vant til å handle i Finland så skjønner dere nok ikke hva jeg snakker om.






Men finlenderne har nydelig badsturøkt skinke og bacon, og det er 100 gang bedre enn norsk skinke og bacon, og derfor var det disse matvarene vi lastet vognen full med. Og så kjørte vi tilbake til Alta - ca 30 mil ble tilbaketuren på, og med skiftende vær, med snø og fokk var jeg glad da vi endelig fikk parkert hjemme.

Tre av våre huskier har gått Finnmarksløpet tidligere år; Kyra, Emil og Øre og det er hunder som i dag får sledeturer tre gang i uka på vinteren og på sommeren bruker vi de mest til sykling og turgåing.


                               Emil og Kyra
                           
Eh - bokblogg ja. Jeg hadde en bok med meg på tur. Boka ble ikke åpna, men for spesielt interesserte kan jeg si at det var DENNE.

Kommentarer

  1. HAHA - nå ler jeg her - du fikk sneket litt boksnakk inn i slutten av innlegget. Genialt ;o)
    Flott tur du har vært på! Jeg har vært samme runden, men på sommerstid da. Ett av de årene vi kjørte "Finnmark rundt" via Finland og fluefisket der oppe. Frister mer og mer å reise opp på vinterstid, selv om jeg nok foretrekker kjørbare veier... Flere bilder fra deg nå så har du solgt meg nok en tur nordover :-D

    SvarSlett
  2. Hehe, ja jeg prøver jo å ha litt litteratur selv på reisebloggpostene.

    Skal snart legge ut flere bilder :-), så du får bare bestille billetter :-)

    SvarSlett
  3. Jeg liker ikke glatte veier og snø på fjellet i motsetningen til hun snowboardbaben over, men jeg har opparbeidet en snikende interesse for hundekjøring, hundetv, hundeforum og hundebilder, etter jeg selv ble hundeier - og ble derfor litt misunnelig likevel.
    Jeg måtte ta meg i det og tenke på det du skrev om stålkanter og skiferdigheter for å at grønnfargen skulle avta.

    Hadde jeg vært der hadde jeg uansett vært for opptatt med å misunne de som faktisk kjørte og deltok = divine discontent med stadig grønnere gress på andre siden. Vakre hunder!

    SvarSlett
  4. Hehe, Marianne er altså snowboardbabe :-) Og skjønner godt den snikende interessen for hundekjøring, det er hårreisende morsomt....

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam