Gå til hovedinnhold

Tidenes sosiale happening med bokbloggere, kritikere, venner møtt i Italia, venner møtt i India og dattertreff




Det skjedde i de dager at det kom en e-post fra kritikerlaget. Innkalling til årsmøte i Oslo – lørdag 6. april. De dekket reisekostnader og overnatting ved behov og jeg tenkte at dette vil jeg være med på og meldte meg og bestilte flybilletter.

Så oppdaget jeg at Beivvaas Sami teater skulle ha forestilling i Oslo, og tenkte at dette måtte jo de fantastiske bokbloggerne få kjenneskap til og jeg inviterte! Knirk, Silje, Ingalill, Ellikken, og Elbakken hadde enormt lyst til å bli med på samisk teater, og jeg var selvfølgelig veldig fornøyd.

Turen sørover gikk fint – litt tull med bagasjen ble det likevel, jeg tok feil koffert på Gardemoen, og ble lettere sjokkskadet av telefonen fra SAS ground handling som kunne opplyse om at fru NN sto ved servicedisken og var rimelig forbannet. Noen timer senere etter mye bussing og unnskyldning fra min side - var alt fixet og jeg var på plass i hovedstaden. Der ventet en datter jeg ikke hadde sett siden jul og vi spiste deilig indisk på Grünerløkka. Fredag var det tid for date med en av mine favoritter fra skrivekurset i Italia høsten 2011, og vi spiste deilig indonesisk på Majorstua. Takk takk :-). Så ble det T-banen ned til sentrum der bokbloggerne skulle møtes på Bare Jazz for litt påfyll av alkohol før teaterbesøk. Og da kom det frem at ikke alle hadde fått med seg at stykket ble spilt på samisk. Jeg kjente et lite ubehag – det må jeg bare innrømme, enn hvis alle hatet det? 



Det var derfor med et glimt av lettelse jeg oppdaget av forestillingen var avlyst, og jeg sprang med lette skritt sammen med de andre mot nærmeste indiske restaurant – denne gang var det New Delhi. 


Her er blogger x x og x - veldig happy :-)

Siden jeg allerede hadde spist noen timer før, klarte jeg meg med litt suppe og nanbrød. Maten var god og billig og humøret var på topp. Enkelte hadde ordnet seg med forpliktelser både sent og tidlig og måtte dra hjem, mens andre dro på Lorry og Litteraturhuset, inntok alt for mye rødt, men hadde det veldig morsomt og veldig fornøyelig på alle måter.




Det er ikke bare Ingalill som kan ta uklare bilder. 

Lørdagen skulle brukes til årsmøte. Et årsmøte jeg helt bestemt mente begynte klokka 16.00. Ved nærlesning av papirene klokka 14.00 oppdaget jeg at dette var helt feil – møtet begynte klokka 12.00. – men da sov jeg fremdeles, lykkelig uvitende om hva jeg gikk glipp av. Jeg kom meg omsider av gårde mot sentrum, min urbane datter fulgte meg til døren – jeg visste ikke hvor Forfatterens hus var.

Jeg lovte dyrt og hellig å komme tidlig hjem. Etter møte, taler, sitte og se på mens det var overrekking av velfortjente priser til flinke mennesker, spising av nydelig mat, prating med hyggelige mennesker og opplading til Litteraturfestivalen på Lillehammer dro jeg hjem og klokka var bare såvidt passert 22.00.


Søndag var det igjen tid for litt bokbloggtreff – denne gang var det fine Gro fra Groskro´s verden. Vi er som gamle kjente å regne, det er tre år siden jeg traff Gro for første gang på Litteraturhuset. Gro kunne vise vei til en aldeles fortreffelig kaffe og spiseplass  - nemlig Kristiania. Bedre lunsj kan jeg ikke huske å ha smakt.



Etterpå tok jeg en lokalbuss ut  på landet for å besøke venner jeg ikke har sett siden i november. Brit hadde laget deilig kylling til meg, og jammen ble det ikke åpnet en flaske vin også. Jeg var så mett og fornøyd da jeg reiste tilbake til nord at jeg nesten ikke tenkte over at jeg ikke hadde åpnet en eneste bok.

Men lydbok har jeg hørt og det var en veldig rar og spesiell opplevelse. Lydboka er Den tomme stolen av J. K. Rowling. Trond Brænne leser, og det gjør han som vanlig helt fortreffelig. Det spesielle her er at hovedpersonen i Den tomme stolen; Barry Fairbrother dør  i første kapittel. Dødsårsaken er  hjerneblødning – og denne hjerneblødningen er det alle snakker om. Og siden alle snakker om det, og det er det viktigste i boka – Barry er død, hvordan, hvem var der, hvem så det, hvordan var det på sykehuset, hvordan går det med familien, vennene, så snakker altså oppleseren – Trond Brænne om hjerneslaget, og den plutselige døden til Barry Fairbrother hele tiden. Det var veldig spesielt – i hvert fall til å begynne med, nå har jeg lyttet meg gjennom 1/3 av boka og begravelsen er akkurat ferdig, så nå blir det kanskje mindre snakk om hjerneslaget til Barry....


Kommentarer

  1. Jeg hadde uansett syntes det var SUPERBRA å gå på samisk teater med deg og de andre. Helt klart! Og for noen fantastiske bilder! Det var fint å se deg - gleder meg til neste gang.

    Fint det med Brænne.

    SvarSlett
  2. Pschhh, jeg gidder ikke sladde bildene fra treffet. Vips flyr besøkstallene mine til himmels, tenker jeg!
    Surrealistisk utenfor teateret, vedder min imaginære flette på at du ikke var den eneste son kjente på et visst snev av lettelse B-)

    SvarSlett
  3. Høres ut som du har hatt en kjekk, men hektisk tur til Oslo....

    SvarSlett
  4. Hørtes ut som en koselig og trivelig tur, litterært og med bloggtreff attått. Alltid artig å treffe andre bloggere. Takk for deling.:)

    SvarSlett
  5. Knirk : Vi får ta det der samiske teateret en annen gang og takk for responsen på bildene - de er jo litt spesielle kan man jo si :-)

    ellikken : aha - du skal altså også blogge om dette og uten sladding - gruer litt må jeg være så frimodig å innrømme....

    Fru Tunheim :Veldig hektisk, og veldig kjekt :-)

    Anita : Veldig trivelig :-)

    SvarSlett
  6. Det er et under du fikk sove i det hele tatt så travel som du har vært.
    Den koffert greia var faktisk en av favoritthistoriene mine fra hele kvelden. Selvfølgelig helt uten skadefryd eller hint om hvordan du overlegent skrøt fram denne kofferten, som det var umulig å miste, i en tidligere kommentar.
    Jeg lar MED deg mhauahaha
    , forresten så tror jeg det ellikken mener med usladdete bilder er bilder som er uklare nok i seg selv uten klipping.
    Jeg er helt sikker på at det er det hun mener.

    Fantastisk å møte deg igjen.
    Nå skal jeg løpe på mølle.

    SvarSlett
  7. Pschhhhhhh igjen, Solgunn er naturlig sladdet av en blomst slæsj pinnesak. Siden jeg er med på samme bilde kan jeg med trygghet skylde på fotografen 8) Ingalill, derimot, er knasende fin på bildet :D

    SvarSlett
  8. Ingalill : Hehe - bra den der kofferthistorien kunne glede noen - og sånn er det når man driver og skryter....Trur du forresten Ellikken vil oss så ondt at hun legger gruelige bilder ut? Jeg tror ikke det??

    Ellikken: Husker blomsterbildet...men der var ikke ingalill med :-) så hun slipper kanskje unna - spennende det her :-)

    SvarSlett
  9. For en tur! Bra du takler utfordringene på strak arm :)

    SvarSlett
  10. Tine : Sånn går det når hovedstaden er full av fantastiske mennesker man bare må treffe :-)

    SvarSlett
  11. Så artig en oppsummering :) Det var en helg der alt gikk i høyt tempo, det skjønte jeg fra søndagen da jeg møtte deg!

    Og jeg er litt misunnelig på den morsomme fredagen, men jeg er veldig fornøyd med at vi kunne treffes på søndag. Og lunsjen var virkelig god :)

    Vi sees neste gang du er i Oslo også. Klem og god helg :)

    SvarSlett
  12. Gro: Det var en veldig fin lunsj, masse fliring og skravling - akkurat sånn som det skal være - gleder meg til neste gang :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam