Gå til hovedinnhold

Riad Le Clos des Arts - Marrakesh - Marokko del 1

Vi var en uke i Marrakesh i november 2014, og jeg har ikke skrevet noe om denne turen på bloggen. Men jeg har veldig lyst til å dele noen bilder og opplevelser, for turen til Marrakesh ble en uventet og fantastisk tur, mye på grunn av Omar, men han får du ikke høre om før i del to av Marokkoreisebrevene mine. 

Pål og jeg hadde bare vært i Marokko en gang før, og det var i havnebyen Tanger. Vi var usikker på standaren på riader og hotell, vi hadde snakket med noen som var fra seg av begeistring, og noen som hadde helt motsatt oppfatning. Derfor støttet vi oss på Tripadvisor, og valgte den riaden i medinaen som hadde høyest score på alt. Det ble Riad Le Clos des Arts! Det var ganske dyrt å bo der, så vi reserverte fire netter og dermed var vi fri til å reise litt rundt i Marokko hvis vi ønsket det de tre siste dagene


Riad Le Clos des Arts tilbyr henting på flyplassen, og vi benyttet oss av tilbudet. En hyggelig ung mann kjørte oss til utkanten av medinaen, der ventet hotelldirektøren på oss. Bagasjen vår ble trillet i en håndtralle, og vi snirklet oss gjennom trange og veldig spennende smug før vi etter ca. fem minutter sto foran døra til vår riad. Vi hadde sett bilder fra riaden, men det er noe med at bilder ikke alltid forteller den hele og fulle sannhet, det vet de fleste som har vært på ferie. Men vi ble ikke skuffet. Det var helt overdådig, og veldig eksotisk og gjennomført vakkert. Rett og slett. Vi fikk servert te og småkaker mens hotellreglene ble gjennomgått. 

Det er noen ting det kan være greit å være oppmerksom på hvis man skal bo her og det ene er at rommene ikke kan låses når du ikke er der. Når du selv er på rommet låser du det med en bolt, og når du forlater rommet lukker du døra med en bolt, men det er altså ikke mulig å låse døra. Det er safe på rommet, men vi brukte den aldri, og vi hadde alt av verdisaker, minus passene liggende på rommet. Penger, ipad, iphone, kamera - det føltes 100 % trygt, og vi mistet aldri noe. En riad er jo et lukket univers, og for å komme inn i denne riaden måtte du ringe på og noen måtte åpne døren for deg. Det andre er at det er veldig - veldig - veldig lytt. Det er mye luft i dørene og vinduslemmene, og naboene ligger ved siden av, med like mye luft i sine dører og vinduer, så hvis du liker å lage lyder når du er i senga, eller ikke liker å høre andres lyder (og her tenker jeg på snorking, selvfølgelig), så vil jeg heller ikke anbefale riaden. Det tredje og siste forbeholdet er hvis du er glad i alkohol, så har ikke denne riaden serveringstillatelse, og du må gå til en av barene som serverer slikt. Det finnes noen riader i medinaen som serverer alkohol - men dette er ikke en av dem. 

                     Dette bildet tok jeg første kvelden fra rekkverket ved rommet vårt. 


 Vi fikk suiten Turquoise, og det var luxus





Oppe på taket. Her var det solstoler og svømmebasseng og her ble det servert frokost hver morgen.




                     Rommet vårt med døra bolta 




Vi våkna hver morgen av eselhyling, for naboen pusset opp og inn i disse smale gatene kommer det ikke noe store motoriserte kjøretøy. 


Ps - Jeg ser at jeg har vært veldig positiv til riaden, så det kan være på sin plass å informere om at jeg ikke får noen goder av å skrive pent om vårt opphold, jeg kjenner ikke de som jobber der, eller de som eier riaden, og jeg regner med at jeg aldri kommer til å treffe dem igjen i hele mitt liv - men jeg ønsker dem alt godt, og de ga oss en fin ferie og hvis det er noen som har lyst til å dra til Marokko og ønsker tips om en fin riad midt i medinaen, så kan jeg dele erfaringene mine. I del 2 fra Marokko skal jeg fortelle om Omar :-)


Kommentarer

  1. Jeg bodde også i en riad i Marrakesh da jeg var der for for noen få år siden, men husker ikke hva det heter. Det var anbefalt av Tor Arne Hauer, som bor i Marrakesh store deler av året. Vi var på reiseskrivekurs med han og Helge Baardseth og Vagabond en uke . Det var veldig mørkt på rommene våre, synes jeg, ikke som din lyse suite. Jeg ble matforgiftet på en kafe (spiste is) ved Djema el Fnaa, og lå i mørket og spydde et par dager.. Men ellers var Marrakesh en spesiell og spennende by, selv om jeg ikke vet om jeg vil tilbake. Litt for varmt og bråkete/masete for meg, men samtidig også veldig mye å se.. Tror jeg vil dra til Essoaira hvis jeg skal til Marokko flere ganger..Og så har jeg lyst å dra til Atlasfjellene, hvis jeg tør…

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam