Gå til hovedinnhold

Erlend Loe: Kurt kurer, Lydbok- sånn litt over 4 timer



Herlig!
Dette var vårens store positive overraskelse! Jeg er nemlig bare sånn middels imponert over Erlend Loes voksenbøker,  og tenkte jeg skulle høre Kurt kurer som min første Kurtbok. Og gjett om jeg er overrasket og gjett om jeg har ledd! Høyt, lenge og i offentligheten!

Jeg går og går og går og går og prøver å få 20 000 skritt hver dag, og da hjelper det veldig på med en lydbok som er så morsom at det til tider er pinlig. 

Kurt får et kureroppdrag og han må helt opp til Grense Jakobselv i Øst-Finnmark for å overlevere en beskjed. På turen nordover får han selskap av arkitekten Bud og  "søster" Annelianne og det er så ustyrtelig morsomt. Nord i landet er det flyttet en bergenser; Hektor Hellføkk, og han vil at nord og sør skal bli to land, ja, for Hektor Hellføkk hater søringer, og nesten mest av alt trøndere (merkelig nok). Slagordet til den onde Hektor Hellføkk er: To folk - to land! Og nå er det krig, og det sprenges broer og det utkjempes store slag, og Kurt er en viktig person som  må gjøre viktige ting for søringene!


Pål er en ærklært "Æ læs ikke Erlend Loes sine bøker - fy - type", men etter at jeg har ledd meg gjennom fire timer med ren moro og glede klarte han ikke mer, han måtte høre. Og nå ligger han på sofaen med ipoden godt plantet på magen og rister av latter, og jeg har bare lyst til å ødelegge alt for han med å spørre: Kor e du hænne no? Kor langt e dæm kommet? Koffer flire du sånn? 

Anbefales - uten forbehold!



Etiketter:

Kommentarer

  1. drengen17. mai 2011 kl. 14:11

    Jeg heller er ikke noen tilhenger av Erlend Loe, men etter innlegget ditt måtte jeg bare få med meg denne.
    Og ja, jeg fikk meg en skikkelig god latter!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.
52 kommentarer
Les mer

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet
32 kommentarer
Les mer

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...
21 kommentarer
Les mer