Gå til hovedinnhold

På besøk i Ait Abdi - en berberlandsby - Marokko, del 3

Som jeg skrev i Marokko, del 2 - vi ble kjent med Omar på en bar i medinaen i Marrakesh, og han inviterte oss med til landsbyen sin i Atlasfjellene. Omar har vært, og er fremdeles med på et prosjekt som Høyskolen på Lillehammer har i landsbyen hans. Ait Abdi.  Det var helt spesielt å få bli med og hilse på hele familien hans, og mange av de som bodde i landsbyen. Søsteren Mina tok godt imot oss, og de slaktet en kylling i anledning besøket.. Vi fikk en rundttur i landsbyen. Hjerteligheten og gjestfriheten var helt uimotståelig. Vi følte at mange var nysgjerrige på oss, men vi følte også at vi var velkomne. 

Omar har planta oliventrær, og regner med at disse kan høstes om 2- 3 år. Jeg gleder meg til å reise ned og være med på innhøsting.

 Vi var alene på veiene for det meste - og det var fint for det var ganske trangt og bratt!






Tanta til Omar fant vi ute mellom urter og grønnsaker. Hun er 104 år, og broren hennes, faren til Omar, er 100. Han traff vi når vi kom kjørende inn til landsbyen. Da var han på tur ut med et esel for å hente tørrved. Han kom tilbake etter 2 timer, og da lasta han av eselet, vaska seg, og kom og spiste med oss. Det var helt fantastisk!



Tok et bilde fra taket av huset til Omar. Det er så vakkert der, og jeg gleder meg til å reise tilbake. Vi har snakket om at vi gjerne vil være i landsbyen noen dager.

Her er skolen i Ait Abdi - den eneste skolen i Marokko der alle barn har egen ipad. Støttet av Høyskolen på Lillehammer og andre som støtter prosjektene i Ait Abdi. Det er laget en bok med helt nydelige bilder fra Ait Abdi, og jeg har ikke lest forordet, som er på arabisk og engelsk, men jeg har sett på bildene, og jeg kjente mange av de fotograferte, og jeg kjente igjen husene. Mer om prosjektet i Ait Abdi kan du lese om HER - og jeg skal skrive om boka, og vise noen av bildene fra den når jeg har lest den, og ikke bare sett på bildene.


 Omars hus - luftig og kjølig spiseplasser
Mina skyller kopper og lager middag. Bare jeg ser bildet av henne får jeg lyst til å smile, for hun var så fin og hyggelig og trivelig og god!

Nyslakta kylling, oliven og opphøgde poteter  - smakte nydelig, selvfølgelig.

 
Mammaen til Omar - hun er 96, syns jeg å huske, men hun deltar fremdeles i matlaging og husarbeid, og hun hadde mye å fortelle meg. Hun snakket ikke engelsk, men Omar eller broren oversatte, og vi forsto hverandre ganske godt, bare med kroppspråk også. Det var mange som mente at jeg lignet på berberne - "You look like a berberwoman" - fikk jeg høre ganske ofte - og da er det kanskje noe likhetstrekk med samer og berbere?



Omar skulle til landsbyen for å vise hvordan boka var blitt - endelig resultat - og her er fra når storebroren og Pål ser gjennom sluttproduktet. Vil du kjøpte boka selv så tar du kontakt med Pär Nygren og så får du boka hjem til deg på null komma niks, og da støtter du prosjektet i Ait Abdi.

Marokko del 2 
Marokko del 1

Kommentarer

  1. Så flott reisereportasje. Å treffe folk og få komme hjem til dem er utrolig hyggelig. Et minne for livet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er helt sant. Kommer aldri til å glemme denne turen.

      Slett
  2. Så gøy å se de fine bildene dine. For en opplevelse du har hatt :)

    SvarSlett
  3. Så artig å se bildene.. Bra prosjekt, og sikkert en kjempeopplevelse å dra dit:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er et kjempefint prosjekt, skal følge det i årene fremover - er planene :)

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam