Jørgen Gunnerud : Skje din vilje : Kolon, 306 sider

Den døde mannen på Altneset 


Publisert i Altaposten 10. november 2010

I sin tiende kriminalroman, den tredje fra Øksfjord (men Gunnerud kaller det for Korsfjord) er det et voldsomt driv.

På omslaget til boka står det at dette er en roman om en forbrytelse. Det er en kraftig underdrivelse. Det er ikke én forbrytelse vi vikles inn i, men mange. Faktisk viser det seg at vi står ovenfor en av de største kriminalsakene i Norges historie.

Det er mars, og tidligere lensmann i Korsfjord, Magnus Akselsen har vært fire uker på hytta på Altneset, med hunden Varg som eneste selskap. Midt på natta varsler Varg om at noe skjer på yttersiden, og da Akselsen går ut for å sjekke finner han en død mann i en trebåt. Det er tydelig at mannen er skutt. Akselsen varsler politiet i Hammerfest som ber ham holde vakt over liket. Men Akselsen sovner og våkner med et rykk av at Varg piper. Plutselig hører han et skudd, han springer mot lyden og finner Varg drept, og båten med liket er borte. Han reiser hjem til Korsfjord og får vite at niesen hans er savnet. Det er ikke ansatt noen ny lensmann etter ham, og  Akselsen må motvillig trekke i uniform igjen, og nå tar det av, med flere savnede personer og mye action.

Akselsen er dypt troende læstadianer, og han er samisk. I tillegg har han evner som mange forbinder med synske og helbredere. Dette gjør at han blir en veldig atypisk helt, og mer enn en gang må lensmannsbetjentene hans tre støttende til, for Akselsen tror ikke akkurat ondt om folk.

All handling er lagt til nærområdet. Noe ute på Stjernøya, noe i Øksfjord og i diverse små lokalsamfunn, mye i Alta, og spesielt Bossekop. Det er helt tydelig at Gunnerud har tilbrakt mye tid i Vest-Finnmark, og deler av boka må ha blitt skrevet så sent som denne våren. Han har nemlig fått med seg hvor uvanlig varmt vi hadde det 17. mai, og hvordan dagen ble feiret i Korsfjord. Alta sitt nye store kjøpesenter er nevnt mange ganger, det samme er journalistikken til Altaposten som ikke bestandig holder seg innenfor det lensmannsetaten skulle ønske.

Selv om det aller meste er bra er det likevel noe jeg må nevne. Dette er den tredje boka der handlingen er konsentrert om Korsfjord, og fordi jeg leste de første bøkene for noen år siden, hadde jeg glemt hvorfor Akselsen sluttet som lensmann, og andre viktige hendelser som har betydning for hvordan vi oppfatter lensmannen i denne tredje boken. Så en litt finurlig vri der en del av Akselsens fortid hadde blitt nøstet opp, hadde ikke vært å forakte. Noe annet som trekker litt ned er at Gunnerud ikke er konsekvent i bruken av dialekt i dialogene. Det blir feil når bare de friskeste utsagnene er på dialekt, mens resten av dialogene er på bokmål. Det kan hende det er unødig pirkete, ja vel, men som innfødt altaværing så skjærer det i øynene når dialekt og bokmål blir blandet i samme setning. Men jeg må bare si at dette irriterte meg litt til å begynne med, etter relativt kort tid glemte jeg alt som hadde med surmaget kritikk å gjøre, og bare levde meg inn i historien.

Gunnerud vet hvordan han skal bygge opp en fortelling, og det er til tider ulidelig spennende. Jeg måtte ta noen pauser på slutten av boka, det ble nesten litt for mye av det gode. Det at

en Rivertonprisvinner har lagt sin elsk på Alta og Loppa er fint, selv om det er uhyggelige ting han tar opp. I går kveld kjørte jeg forbi Nielsenkaia og tenkte på hva jeg hadde lest om akkurat den plassen. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg og jeg har en mistanke om at enkelte deler av Bossekop for all fremtid vil ha noe skummelt over seg.

Terningkast 5