Gå til hovedinnhold

Når litteratur og liv går hånd i hånd

Nyttåraften 2011. Vi startet tidlig fra Richmond og hadde beregnet noen timers kjøring for å komme oss til Washington DC. Byen var en drøm å kjøre i, selv på nyttårsaften og det gikk som en lek å finne hotellet. Klokka var bare 12 på formiddagen da vi sto i vesibylen på hotellet og vurderte hva vi skulle bruke dagen på. Vi ble enig om at vi måtte se Det hvite hus....


Og når det var sett på, så ble det en liten diskusjon innad i gruppa. Hva skulle resten av dagen brukes til? Jeg hater shopping, og var dessuten ganske blakk, noe de andre som elsker shopping også var, så da kom jeg på at vi kunne dra til Smithsonian! Hva? Utbrøt resten av gjengen ganske så samstemte, og jeg måtte til å forklare at jeg hadde lest en bok, en ganske så flott en også, som handlet om en ung gutt som fikk en professorstilling ved Smithsonian i Washington. 




Boka gjorde et godt inntrykk på meg, og jeg husket at jeg vurderte å nevne Smithsonian i anmeldelsen, men så tenkte jeg at det var jo ingen som visste noe om Smithsonian, og jeg kom jo sikkert aldri til å angre på at jeg ikke tok det med i anmeldelsen, men gjett hva? Det gjør jeg. Vi tilbragte 5 timer på ulike Smitsonianmuseer, og da klokka slo midnatt hjemme i Norge satt vi på indianermuseet og drakk rødvin og spiste lokale delikatesser. Jeg tok noen bilder fra besøket, og litt info om Smithsonianmuseene kommer her:

Smithsonian er verdens største museumskompleks, med 19 museum og gallerier. Alle er gratis å komme inne på, og samlingen inneholder noen av historiens største mesterverk. Smithsonian ble grunnlagt i 1846 og selv om alle museene er i Washington finnes underavdeling og forskere tilknyttet museumet overalt i verden.














Og sånn helt avslutningsvis så er det jo sånn at alt flettes i hverandre, og når jeg nå er oppmerksom på Smithsonian så hører jeg om det overalt, sist i lydboka til Wilbur Smith: Assegai. Der var det flere vitenskapsmenn fra Smithsonian med for å følge ekspedisjonene til Theodore Roosevelt. 

Kommentarer

  1. Hva? Ikke hørt om Smithsonian? For meg framstår det som en umulighet å være litt opplyst, ha lest bøker og ikke kjenne til Smithsonian. Nå fikk jeg også lyst til å dra dit.

    SvarSlett
  2. Neisj - det er mange som aldri har hørt om Smithsonian. Ingen på min jobb f.eks, og der er det mange beleste med fine grader. Men det var fint der - vil gjerne dra tilbake, og med bedre tid!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…