Gå til hovedinnhold

Blogger eller kritiker - hvorfor er det nødvendigvis en motsetning?

Både før og etter det store BOKBLOGGTREFFET 2012 har det vært debattert livlig om bloggere versus litteraturkritikere.

Kristine Isaksen som er leder av arbeidsutvalget seksjon litteratur i Kritikerlaget sa til NRK litteratur for noen dager siden at "litteraturkritikerne ikke er redde for bloggerne men mange er nok bekymret for at folk ikke ser forskjell på kritikere og bloggere". 

Og da kjente jeg igjen lysta til å kommentere. For rett som det er så er det ingen forskjell på kritikere og bloggere.

Jeg heter Solgunn og jeg er blogger. Jeg heter Solgunn og jeg er kritiker. Jeg heter Solgunn og jeg er en blogger som er kritiker og jeg er også medlem av Kritikerlaget. 

Så - da var det sagt. Man kan være begge deler. Og jeg er IKKE redd for at bloggerne på sikt skal ødelegge for den smale litteraturen. Det er mulig jeg er i overkant naiv. Men jeg tror at leserne selv velger den bloggen/avisa/informasjon som passer perfekt til hvem h*n er. Og hvem man er og hvem man ønsker å bli er jo ikke skrevet i stein. Det forandres og endres og man kan like flere ulike ting.

Jeg skriver ikke tekstene mine for andre kritikere. Helt fra min første anmeldelse og til nå har min ledetråd vært at jeg skriver anmeldelsene for ALLE som leser Altaposten. Da vet jeg at jeg skriver for tantebarnet mitt Sara. Hun er 10 år, men har lest avisa siden hun var 6. Bestemor er i sitt 90. år og hun leser avisa bokstavlig talt med lupe hver dag. Det viktigste for meg er at de skal forstå hva de leser. Jeg skal ikke bruke fremmedord og referanser for å vise hvor smart jeg selv er. Fy skam og smekk på hånda hvis jeg gjør det! For de hender jo at jeg blir litt småsår. Over kultursnobber som vil ha seg frabedt at forlagene bruker terningkast og uttalelser fra lokalaviser på pocketbøker. Og da blir jeg fristet til å lure inn litt fremmedord, sånn at leserne på bloggen min (jeg har mellom 200 og 300 innom hver dag - hurra!) skal skjønne at jeg også kan. Men så skammer jeg meg over meg selv.

Selv foretrekker jeg å lese korte anmeldelser, de må være begrunnete, med de skal ikke avsløre handlingen i boka. Det finnes litteraturblogger som driver med spoilere hele tiden, men så lenge de forteller det med store bokstaver - SPOILERALERT - er det jo greit. Da er kontrakten underskrevet for begge parter, og jeg vet om jeg må holde meg unna eller fortsette å lese.

Siden jeg liker korte anmeldelser så følger det naturlig at det er slike anmeldelser jeg selv skriver. De som publiseres i Altaposten er mellom 300 og 500 ord og en gang iblant går jeg helt bananas og skriver 600 ord. Men en gang var jeg helt fra meg av begeistring og leselykke, noe som førte til en tekst på nærmere 1000 ord! Det var alt for mye for kultursidene til Altaposten og etter at jeg i flere uker hadde gått og lurt på hvorfor anmeldelsen min ikke ble trykket - jeg hadde så lyst til å være den første i Norge som lovpriste denne boka, fikk jeg til svar at de ikke fant plass til den. Den måtte forkortes. Det gjorde kulturredaktøren selv og han klarte å presse teksten ned til 700 ord.

Når jeg leser anmeldelser i Vagant for eksempel så ser jeg at innledningen (som kun i teorien og noengang heller ikke det har noe som helt med boka som blir anmeldt å gjøre) er på 300 ord, og det altså før man i det hele tatt har nevnt boka, eller noe som har med boka å gjøre. Skribenten filosoferer litt rundt begreper som tanker og lykke, som i Odd W. Surèns bokanmeldelse i Vagant 3/12 av Bård Torgersens siste roman. Anmeldelsen er knakende god, men hvor mange leser den? Ikke Sara og ikke bestemor i hvert fall, og i mine år på folkebiblioteket har jeg ennå ikke fått henvendelser fra lånere som har lest anmeldelser i litterære tidsskrift og ønsker bøker utifra det. Nei, de fleste lånere leser dagsaviser som VG og Dagbladet, og ukeblad slik som Familien og Tara og her i Alta blir mine anmeldelser lest. Er jeg begeistert for en bok blir det kø på biblioteket på den boka, og jeg blir stoppet hvor jeg enn går av folk som ønsker å kommente anmeldelsene mine. Det er apotekeren, det er lastebilsjåføren og det er gutten i kassa på ICA.

Men tilbake til hovedtemaet. Det er nemlig slik at det er stor forskjell på innleggene mine. Bokanmeldelsene som publiseres i Altaposten har jeg arbeidet med. Jeg har prøvd å få gode setninger. Jeg har prøvd å argumentere for hvorfor boka er god eller dårlig og jeg har en konklusjon. Det er bøker jeg har lest for å anmelde. Men akkurat denne bloggposten er min 600 bloggpost, og bare 120 av dem er anmeldelser publisert i Altaposten. Mange av de andre bloggpostene er ikke gjennomarbeidene, de er skrevet i hurten og sturten. Kanskje bare et dikt, eller noen bilder fra en ferietur. Kanskje bare en liten intern beskjed til noen av mine medbloggere. Og det er jo det som er så fint med blogging. Det kan være begge deler. Det kan være gjennomtenkte tekster og det kan være tanker kludret ned et sen kveldstime slik som dette.

Enda en fin ting med bokblogging : Man kan legge ut så mange bilder av hundene sine man bare vil. Og dette er Kyra. Hun skal ha valper om tre uker. Det fikk vi vite på onsdag. Vi er fremdeles i sjokk....Vi reiser til India akkurat den dagen dyrlegen mente hun skulle føde.

Kommentarer

  1. Fantastisk flott innlegg! Jeg kunne ha skrevet så mye her, men nøyer meg med et kort og godt: AMEN!

    SvarSlett
  2. Amen fra meg også, den nrk-artikkeln var beyond teit og fikk bokbloggdebatten til å framstå som vip-treff i mensa. Men nok om det.
    More importantly:
    Hva gjør dere nå med Indiaturen?
    Kan man bade i hellige elver når det skal valpes i nord?

    SvarSlett
  3. Du skriver knakende godt om et tema som opptar mange av oss bokbloggere!

    Den dagen jeg skriver så godt at ingen merker forskjell på meg og en profesjonell anmelder - den dagen kan jeg love at champagnekorken går i taket her i huset! For målet mitt som blogger er å bli så god som jeg har potensiale til - dog uten å spre om meg med for mange fremmedord (selv om jeg må innrømme at jeg blir aldri så lite misunnelig når de som kan, snakker om narrativ analyse og jeg vet ikke hva ;-). )

    For øvrig er jeg spent på svaret om hunden deres!

    SvarSlett
  4. Ja Solgunn - JA JA! Fordi du skriver om de som leser anmeldelser, at de har vett i hodet til å vurdere hvor de vil lese omtaler av bøker. Det er noe med å ikke undervurdere leserne, men SAMTIDIG er det viktig at folk er kildekritiske, sånn generelt, og da særlig på nett. Man kan gå seg vill og tro at noe du leser er noe annet enn det utgir seg for. Jeg ser det på ungdom som skriver faktatekster, de er ofte pinlig lite kildekritiske og bruker det en 12 åring har skrevet i bloggen sin som bevis for sannhet. Interessant.

    Men uansett synes jeg du har pekt på noen gode ting når du skriver. Og Vagant er nå en ting, men jeg tenker at man får mye bedre omtaler av bøker på blogger enn man får av omtaler i tabloidpressen og ukeblader.

    Ha en fin dag! Skal på Litteraturhuset i dag og presentere verdens søteste barnebok: Malekattene. Der skulle du ha vært. Men ikke hundene dine kanskje.....

    SvarSlett
  5. Godt å lese Solgunn. Du representerer begge sider og viser at det er fullt mulig!
    Ler samtidig av Ingalill's kommentar om nrk og bokbloggerdebatten som fremstod som vip-treff i mensa. Spiker'n på hodet der for meg som ikke fikk deltatt på treffet og bare har lest om begge deler i etterkant! :o)

    SvarSlett
  6. Flott innlegg Solgunn, godt sagt! Kjenner selv at slike debatter får blodet til å bruse og hårene til å stritte.

    SvarSlett
  7. Heier på deg, Solgunn!!!
    Vi lesere finner oss bloggere vi liker og stoler på. Jeg synes mange bloggere virker genuint glade i god litteratur, det skinner gjennom at formidlingen er ektefølt. Dessuten blir det mer bredde i omtalene. Som fersk forfatter har jeg ikke noen forhåpninger (eller stort ønske) om å bli omtalt i Vagant - for min del er jeg storfornøyd med en anmeldelse i Altaposten. Det er nervepirrende nok! God helg :-)

    SvarSlett
  8. Et veldig fint innlegg å lese. Kanskje spesielt som bibliotekar synes jeg det er ekstra flott at du engasjerer og brenner for å formidle litteratur. På denne måten har du også virkelig fått til noe med bloggen din og anmeldelsene dine som du kan være stolt av. Jeg synes jo som du sier at det er flott at bloggere kan utfylle aviskritikken på flere nivåer. Som det blir nevnt er det mange bloggere som skriver grundigere enn enkelte riksaviser samtidig som mange skriver om litteratur som får liten spalteplass i avisene. Det er absolutt plass til begge deler og skillelinjene bør heller ikke trekkes mellom blogg og avis. Det er stort mangfold i begge felt.

    SvarSlett
  9. Tone : Takk og takk

    Ingalill : Takk her også, og viktigst: Vi får noen til å bo ho oss! Dette blir jo utevalper/utefødsel - og vi trenger noen som kan steppe inn hvis Kyra får problemer. Ellers skal hun klare seg selv, og vi skal dele hundegården slik at hun og valpene får et eget rom. Tok ultralyd på onsdag, og da sa gammeldyrlegen (som jeg stoler 120 prosent på) at det var mellom en og tre valper. Det kan føre til at valpene blir store, og kan være problematisk, men det er som oftest ingen grunn til bekymring, så da bruker jeg ikke tid på det. Men gjør klar til store mengder valpebilder uansett!

    Rose-Marie: Takker og bukker og husker du hva Bernhard Ellefsen sa under bokbloggdebatten som du jo så strålende deltok i? Nemlig at det finnes bare noen få profesjonelle anmeldere i Norge i dag - profesjonell utifra at det er deres hovedlønnsinntekt da. Men så er det jo ikke sånn at de som skriver i de største avisene er så usedvanlig flinke heller. Så du kan sikkert bare rive korka av flaska nå - og feire!

    Knirk: Ja! Og så hadde det sikkert vært fantasistk fint hvis jeg kunne ha vært på Litteraturhuset i dag! Akk og ve! Men selvfølgelig uten hundan!!


    SvarSlett
  10. Flott innlegg! Blogging og anmelderi i aviser er to forskjellige ting, som du beskriver så fint her. Jeg e r også enig med deg i det å skrive kort. Folk leser veldig fort på nett, og lange tekster gjør at folk lett faller av, ifølge undersøkelser.. Jeg har gått urs i nettpublisering ift til ansvar for hjemmeside på jobben, og da lærte jeg en del om dette.
    Jeg prøver også å skrive kort, men konsist, men vet ikke om jeg alltid lykkes med det, siden jeg liker å skrive mye. I iveren etter å skrive kort kan det jo også bli for kort..
    Noen ganger blir der derimot kort pga lite tid og jeg vil klore ned noen hastige ord for å bli med ferdig med den boka som jeg nettopp har lest, i en sen kveldstime, som du også skriver om.. Ha en fin helg!

    SvarSlett
  11. KindleJoy: Ja takk begge deler :-) sier nå jeg

    Min bokhylle: Takker, og fint med innlegg som får blodet til å bruse!

    Karin : Takker og bukker og jeg har lest Julebrevpikene og anmeldelsen er levert til Altaposten.

    Silje- så rart: For meg er formidlingsjobben det viktigste for meg i jobben som bibliotekar, og det er så morsomt når det kommer lånere inn med anmeldelsen i hånda.

    SvarSlett
  12. Anita: Takk for det, men jeg mener at blogging og kritikervirksomhet kan være akkurat det samme. Jeg tenker at man kan bruke bloggen til mye og at den ene ikke utelukker det andre. Men kort syns jeg det stort sett skal være uansett :-)

    SvarSlett
  13. Spennende! Jeg trenger ikke lese krim for tiden, nok spenning i tilværelsen. På mandag skal Liv Gade prate om bl.a.Julebrevpikene på Østlandssendingen og NRK. Føler meg priviligert som har kommet med på hennes liste :-)

    SvarSlett
  14. Takk for et kjempebra innlegg som gir en ekstra dimensjon til debatten! det var nok et godt eksempel på hvor mange måter man kan betrakte en sak på! Jeg synes det blir veldig kunstig å sette kritikere og bloggere opp mot hverandre slik vi har sett i artikler fra inn- og utland.

    Men uff, jeg får dårlig samvittighet når dere snakker om lengde på innlegg. Jeg synes omtalene mine blir bare lenger og lenger...

    SvarSlett
  15. Jeg henger meg bare på alle de andre her jeg; strålende innlegg, Solgunn :-D

    SvarSlett
  16. Dehli Solgunn....så spennende.

    India fascinerer meg, men må innrømme at jeg er en sånn pyse som må bli med på et organisert opplegg om jeg skal dra slike steder. Filmen The Best Exotic Marigols Hotel syntes jeg var en fornøyelig sak fra India. Håper det blir en tur full av opplevelser, fine minner og erfaringer.

    God søndag til deg.

    SvarSlett
  17. Og en ring til.....blogginnlegget ditt var glimrende. Fortsett med begge deler!

    SvarSlett
  18. Grattis med flott blogginnlegg!

    SvarSlett
  19. Karin : Skjønner hva du mener ☺

    Bokofilia: Ja, jeg mener også at det er et kunstig skille. Og noen gang må man jo bare skrive lange innlegg, men det er vel de korte som leses av de fleste ☺

    Siljeblomst : Takker og bukker ☺

    Fru Tunheim : Ja, Delhi blir spennende og det er en organisert tur med Temareiser ☺

    Gerdh: Ja, takk takk ☺


    SvarSlett
  20. Fint innlegg, Solgunn! Jeg kan ikke se at det er noen motsetning mellom blogg og kritikk for nå man velger å skrive om en bok så ligger det en vurdering i bånn. Jeg framhever noen sider ved boka og lar andre ligge. Vurderingen er jo også et bilde av meg som leser og min lesehistorikk, den kan vel ingen fri seg helt fra? Eller - kanskje, gjennom å lese anbefalinger, entusiastiske bloggposter så blir oppmerksomheten trukket mot bøker jeg eller sikke ville ha lest og det er faktisk alltid et gode! Lykke til med Indiaturen - finnes ikke misunnelig, nei!

    SvarSlett
  21. Herregud hvor lenge det er siden 2012. Ingenting har egentlig forandret seg på bokbloggfronten, innenfra. Utenfra føler jeg at dog at ting er på gli, ikke slik vi nødvendigvis vil, men det er større rom for mer aksept (litt). Det fine er at til tross for iherdige forsøk på å sette oss i bås. Føtter i alle leirer, eller helt på egen tue. Jeg liker det.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam