Gå til hovedinnhold

Jeg protesterer!


Mørketidslys fra stuevinduet mitt

Når anmelderen avslører alt og det ikke lenger er noen vits i å lese boka

Jeg har vært inne på det fine nettstedet www.barnebokkritikk.no og der fortelles det at Jostein Andersens Ryens kritikk av Svart elfenben er Barnebokkritikks beste anmeldelse gjennom tidene. Nysgjerrigheten tok meg, og jeg måtte lese anmeldelsen. Ja, det var sånn at jeg rent ut gledet meg til å lese om Svart elfenben. Lenken til anmeldelsen finner du her:

Jostein A. Ryen - bokanmeldelse av Svart elfenben av Arne Svingen - 2005

Men da jeg hadde lest anmeldelsen var jeg langt fra imponert, jeg var heller indignert. Indignasjonen kom av flere ting, det viktigste er at Jostein A. Ryen begår en av de største, i hvert fall etter min mening, feilene når han skriver anmeldelser - han avslører alt! Hvis jeg leste denne anmeldelsen fordi jeg vurderte å lese boka ville jeg ha blitt skuffet. Her står handlingen, her står analysene og her står hvem som dør, og når de dør, og ganske mange andre vesentlige deler av boka. Indirekte er også den siste setningen sitert - og det er helligbrøde! Du gjør jo ikke sånt, det ødelegger jo leseopplevelsen for den som ikke har lest boka! Det er som å avsløre morderen i en krimbok!

Må en skjønnlitterær bok være troverdig?

Anmelderen  skriver: "Det er likevel helt klart at mye av den informasjonen som presenteres i boka ikke er selvopplevd." - Nei, men dette er jo ikke en selvbiografi. Det er en roman, og en roman er fiksjon, mer eller mindre, og det kan vel ikke være slik som anmelder Ryen skriver : Er det for mye forlangt at en norsk forfatter skal kjenne den virkeligheten han beskriver?

Ja, det er faktisk for mye forlangt å kreve at en norsk skjønnlitterær forfatter skal kjenne den virkeligheten han beskriver. Et slikt meningsløst krav kan jo ødelegge fiksjonslitteraturen. Johan Harstad er en forfatter mange liker, og jeg er ikke en nær venn av ham. Likevel vil jeg driste meg til å hevde at han IKKE har vært på månen, men han har altså likevel vært så frimodig å skrive en roman om en reise til månen. Boka fikk Brageprisen i 2008.

Frekkhetens nådegave (og ja, jeg sitter i glasshus og hiver digre steiner!)

Det er mer som irriterer, nemlig kritikken som rettes mot at forfatteren har lagt handlingen til Afrika. Det finnes jo ondskap andre plasser hevder kritikeren og forteller i forlengelsen hvordan Svingen kan forsvare seg mot kritikken kritikeren reiser! MAKAN TIL FREKKHET! Det er jo Arne Svingen som har skrevet denne boka, ikke Jostein A. Ryen, og hvis Jostein A. Ryen vil kan han sikkert skrive en bok om ondskap som ikke er lagt til Afrika. Men det må da være helt opp til Arne Svingen selv å velge hvor han vil legge handlingen og hva han vil skrive om.

Min konklusjon blir derfor at Jostein A. Ryen har reflektert over boka, og deretter skrevet et resyme. At 40 % av stemmene har gått i hans favør syns jeg virker ganske logisk. Etter å ha svart på spørsmål  i den nå nedlagte tjenesten biblioteksvar.no, vet jeg at mange gjerne vil ha en kvikkfix  - "gi meg svaret, og tolk for meg". Og her har jo Jostein A. Ryen referert hele boka, han har fortalt hvem som dør, når vedkommende dør og han har avslørt bokas siste setning, og han har tolket den i lys av Mørkerts hjerte av Josef Conrad. Anmelderen avlsører mye fra den boka også, men det får være måte på hvor mye jeg kan irritere meg over på en helt vanlig torsdagskveld i desember.

Kommentarer

  1. Eg er ikkje einig med deg i at det er så forkasteleg å avsløre handling i kritikk av bøker, i alle fall ikkje viss det er gode bøker, som tåler det. Sjølvsagt skal ein ikkje røpe mordaren i ein kriminalroman, men det er noko anna, i kriminalromanen er det jakta på mordaren som konstituerer spenninga og driv teksten framover. Men når det kjem til andre sjangrar vil eg faktisk påstå at dersom det at ein kjenner handlinga ikkje gjer boka verdt å lese, er det ikkje ei god bok. For det er så mykje anna som driv ei god bok, fram mot slutten. Godt språk og gode skildringar er ting som kan gjere ei bok verdt å lese, i seg sjølv.

    SvarSlett
  2. Et godt språk og en god handling er jo drømmen for en bokelsker, men jeg mener at det er stor forskjell på bokanmeldelser som gir meg lyst til å lese boka fordi anmelderen frister meg med hva jeg kan oppleve, enn de anmeldelsene der anmelderen forteller meg hva h*n opplevde eller oppfattet.

    Men ok - hvis det står klart og tydelig at denne anmeldelsen inneholder opplysninger som avslører vesentlige elementer i boka - da er det greit. Hvis det ikke står en slik advarsel og ting blir avslørt, får jeg kaffen i halsen og jeg blir skikkelig lei meg, det kan ødelegge en leseopplevelse for meg.

    SvarSlett
  3. Hans Olav Lahlum hadde et innlegg på forlagsbloggen til Cappelen for ei stund sida. Der skrev han blandt anna at en anmelder burde konsentrere seg om hva slags bok forfatteren faktisk hadde skrevet, IKKE hva anmelderen sjøl ønska seg! Veldig viktig å ha i bakhodet, både for den ene og den andre som skriver om bøker! En anna ting han mente var viktig å huske på, var at man måtte tenke på hvem boka var skrevet FOR; det syndes det nok en del mot på bokblogger (kanskje jeg også ...). Har lagt merke til at en del som skriver negative omtaler av bøker de har fått direkte fra forlagene, ofte skriver kort og uten å forklare/ begrunne hva som eventuelt er dårlig, man bare skriver noe sånn som at "dette var et tema som ikke passet for meg, og jeg likte ikke boka i det hele tatt." Det er selvfølgelig greit å ikke like ei bok, og jeg synes det kan være både opplysende, lærerikt og ikke minst morsomt å lese en godt skrevet, godt begrunna negativ omtale av ei bok!
    Til slutt: jeg er helt enig i at en bokomtale/ anmeldelse skal ikke avsløre for mye om handlinga. Om så gjøres, er det vel grei folkeskikk å gjøre skikkelig oppmerksom på det på forhånd?

    SvarSlett
  4. Ja, du sier noe viktig der Berit, for i denne anmeldelsen som jeg har kritisert virker det som om anmelderen har ønsket seg noe annet. Og det blir jo helt feil. Boka er skrevet, og det er DET vi som anmeldere skal bry oss om, ikke hva vi skulle ØNSKE var skrevet. Og hvis de av anmelderkorpset som så gjerne ønsker å avsløre plottet kunne opplyse de av oss som får leseopplevelsen ødelagt av opplysnigene på forhånd - ville det ha vært skikkelig fint!

    SvarSlett
  5. Å si hvem som dør i nye bøker er døddssynd. Det er ikke alltid det ødelegger, eg, klassikere som vi leser om og om igjen til tross for at vi kjenner hvert avsnitt, men det gir definitivt en annen leseropplevelse. Nå gjøres det likevel stadig av litteraturkritikerne - fordi de ser på andre ting, som -bjørg nevner, språk, skildringer osv. Det er også viktig, og et eksempel på at litteraturkritikere ofte skriver for andre litteraturkritikere, og noen ganger for litteraturen - men veldig sjelden for leseren.
    Hårfin balanse det der.

    Som leser hater jeg umerkede spoilere.

    Når det gjelder å kjenne sine emner, Afrika osv, minner det meg om Selma som fikk kritikk for å skrive om en blind mann, uten å være blind eller mann.
    Latterlig!

    SvarSlett
  6. Interessante betraktninger på protesten din, Solgunn.

    Ja, hva er en anmeldelse? Og en god anmeldelse? Er det en analyse eller en drøfting? Eller en teaser?

    Ryens tekst er en lang analyse med en gjennomgående sammenligning av Svingens bok og Joseph Conrads Mørkets hjerte.

    For en potensiell leser er Ryens anmeldelse svært avslørende. For meg er også teksten alt for omfattende.

    Jeg liker at anmeldelser eller omtaler er relativt korte og trekker fram noe som gjør meg nysgjerrig.

    Ryens analyse kan man eventuelt lese etter at boka er lest, som grunnlag for en diskusjon i en undervisningssituasjon.

    SvarSlett
  7. Ingalill: Jeg hører til de av kritikerstanden som ikke skriver for andre anmeldere eller akademia, men for den jevne avisleser og det er kanskje derfor jeg reagerer slik. Og eksemplet med Selma og blind mann er jo toppers - tenker med gru på en verden der man kunne kan skrive erfanringsbasert skjønnlitteratur. Syns det er mer enn nok romaner med selvbiografiske trekk som det er - så nei takk!

    Mette: Som en analyse og grunnlag for diskusjon etter at man har lest boka vil jo denne teksten være kjempefin - det har du helt rett i.

    SvarSlett
  8. Jeg mener det er fullt mulig å skrive en god analyse av en tekst uten å avsløre handlingen i boken.
    Jeg er også delvis uenig i at en bok ikke er god om det ødelegger for leseren å vite handlingen i boken. Jeg er blant dem som ikke leser en bok dersom en anmeldelse har avslørt for mye. Jeg vil ha en totalopplevelse når jeg leser, jeg leser ikke kun for språkets skyld, handlingens skyld eller fremdriftens skyld. Hvis en av tingene er fravværende (dårlig språk, jeg kjenner handlingen etc) så blir hele leseopplevelsen også dårligere for meg. Det betyr ikke at jeg ikke ville klart å skrive en grei anmeldelse av boken, men siden jeg bare får lest en brøkdel av de bøkene jeg ønsker å lese, så unngår jeg bøker hvor jeg vet på forhånd at jeg ikke får den totale leseopplevelsen.

    Jeg synes også det er litt for mange anmeldelser som bærer preg av at vedkommende skriver om selve leseopplevelsen og dersom leseopplevelsen ikke falt i smak, betyr det at boken er dårlig, eller dersom man ikke er enig i handligen er også boken dårlig. Husker at Lerums dystopi fikk dårlig anmeldelse i en avis blant annet begrunnet med at anmelder mente at dystopi ikke var en type bøker som ungdom trengte. Greit nok det, men det sier meg lite om den aktuelle bokens kvaliteter.

    SvarSlett
  9. Så enig, så enig Solgunn! Får jeg vite for mye, så trenger jeg strengt tatt ikke lese boken. Da må det være en av de unike bøkene man faktisk MÅ lese, og de er det jo ikke så ofte man kommer over og det skal mer enn en anmelder til å overbevise meg om at det faktisk er gull eller søppel...

    Jeg har flere ganger gitt en bok gode skussmål, selv om jeg har hatet den. For hvis jeg ikke er målgruppen, eller forfatteren har klart å skrive så bra at jeg har blitt forbanna på møkkaboka, så har den jo gjort en god jobb med å få meg engasjert! Jeg kan hate hovedkarakteren og samtidig like historien (et eksempel er Nemirovskis Jezebel).

    SvarSlett
  10. Jeg er veldig enig med Bokelskerinnen og Anja!

    SvarSlett
  11. Eg er for så vidt einig med bokelskerinnen også. Men eg meiner at det må gå an å skrive om bøker utan å vere redd for å røpe handlinga. Men det kan hende Mette har rett i at det då er snakk om analyse og ikkje anmelding. Uansett er det ein interessant diskusjon. Eg har aldri tenkt over at eg skal gi ein advarsel, før eg skriv om handlinga i ei bok.

    SvarSlett
  12. Det er krise å avsløre handlingen i boka uten å si i fra. For min del blir mye av leseropplevelsen ødelagt av det. Jeg kan ikke lese vaskeseddelen på bøker en gang, for der hender jo det at de spoiler nesten helt fram til slutten.
    Bøker må jo være troverdige, må de ikke? Men det kan de være selv om de er lagt til månen eller andre steder forfatteren aldri har vært. Det virker som om

    SvarSlett
  13. shit, der forsvant resten av innlegget. Hva skjedde, vent litt....

    SvarSlett
  14. Jeg mener jo også at det er krise, og at leseopplevelsen ødelegges. Men det virker som om flere og flere kritikere tenker at det er greit å gjenfortelle hele handlinga. I John Irvings siste bok på norsk hadde jeg heldigvis lest hele boka og skrevet anmeldelsen før jeg kom over VG eller Dabladet sin anmeldelse der det i setning to ble røpet en helt vesentlig del av bok - altså av hvordan jeg opplevde boka. Jeg klarer ikke engang her å skrive om hva det var, for det kan jo hende at noen som ikke har lest den leser akkurat denne kommentaren, og så ødelegger jeg for den leseren.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam