Gå til hovedinnhold

Da har jeg også lest Min kamp

Eller lest var vel å skryte. Jeg har hørt Min kamp 1. Det er Anders Ribu som leser, og det gjør han så bra og med sånn autoritet at jeg tenker at kanskje Anders Ribu er den beste lydbokinnleseren i Norge? Jeg har lest anmeldelser og omtaler og hyllesten av Min kamp. Jeg har også lest om de menneskene som føler seg uthengt, blottlagt og som ønsker å saksøke Knausgård. Spesielt "Onkel Gunnar" er sint, men etter å ha hørt første boka skjønner jeg ikke hva han er sint for. Jeg trodde det skulle være mer selvutleverende, mer avslørende, mer grums. Grums i betydning alkoholisert far og farmor, med skam og fornedring er jo fælt, men samtidig forståelig. Alle som har levd en stund har vel erfaringer som sier at livet kan slå begge veier, og noen ganger er det fryktelig vondt det som skjer, men sånn kan livet også være. Så derfor tror jeg at de neste bøkene må være mer utleverende, hvis ikke så forstår ikke jeg hvorfor folk er så sint.

Det var utleveringen av slekt og venner, egen familie, eksen og egne barn som gjorde at jeg holdt igjen, jeg ville ikke lese, hvis jeg ikke trengte, en forfatter som, martret av skam og med stor selvinnsikt, med vitende og vilje legger andres skam og fornedrelse ut til offentlig gjennomsyn og diskusjon. Og det er med dette tankegodset jeg begynte å lytte til boka. Skeptisk, med de etiske brillene hamret inn på nesen,  og nettopp derfor er jeg så overrasket over hvor lite sjokkert jeg ble.

Bildet er tatt på flyplassen i Helsinki i oktober, da var nemlig Karl Ove der også, jeg holdt på å kollidere med ham i ei trapp. Om han var inne på røykerommet, nei, det vet jeg ikke noe om. Men i alle intervju og på mange bilder av ham står han og fingrer med røyken, så etter min mening er dette et veldig passende bilde!

Jeg syns Karl Ove skriver bra, han har mange setninger og lange passasjer som det virkelig svinger av, og samtidig er det så detaljert at jeg får tendenser til spunk. Ja, jeg ser det store i det lille, og jeg ser at det kan være viktig med all denne detaljerte beskrivelsen av vasking og tørking og gjentakelser - men likevel kunne han vel ha strøket en del? Kanskje boka hadde blitt enda bedre hvis forfatteren hadde plukka vekk en del fyllstoff?

Jeg gleder meg til å ta fatt på bok 2, og føler meg heldig som kan forsyne meg av ferdige bøker, trenger ikke å vente på neste bind. DET er fordelen med å vente.


Hvis du som leser har sans for detaljer vil du se flere tegn i dette bilder som forteller at bildet ble tatt i knaugsgårdske omgivelser, i hvert fall hvis du har lest billedtekst 1, og derfor passer det fint som en avslutning på dette mitt første knausgårdtekst.

Kommentarer

  1. I bok en er det vel del 2, som mange synes er veldig utleverende- om farmoren og farens elendighet. Jeg synes dette var en meget sterk del av serien.:)

    SvarSlett
  2. Utlevering eller ikke, jeg syntes bøkene var kjempebra, særlig på grunn av språket. Så gled deg til de neste. Jeg har foressten skrevet om siste boka på bloggen min, i februar 2012.

    SvarSlett
  3. Dersom eg ein gong i framtida skal prøva meg på Min Kamp, kjem det til å bli lydbokversjonen. Enig i at Anders Ribu er ein svært dyktig opplesar.
    Eg har elles dei same tankane som du har hatt vedk. utlevering av familie og vener, og har sagt og meint at livet er for kort til å bruka tid til å lesa Knausgård..

    SvarSlett
  4. Må innrømme at jeg synes første del av bok1 var dødskjedelig, altforoppvekstromansk, altfor Beatles med øl i plastikkposer rett utav en Delillossang.
    - festen ække over det er kake igjen. Del2 derimot gjorde inntrykk og jeg er så glad for at du la fordommene til side og lot deg tidvis begeistre.

    De sure slektningene er bare latterlige, bortsett kanskje fra Tonjekona som nok har litt grunn til å føle på det. Det er jo ikke så mye hva han har gjort (bortsett fra den utroskapen resten av familien ikke visste om), men mer hva han tenkte mens ting pågikk. Som å være fortidsflue på veggen i kjærestens hode. Tenk på det du. For ingen vil jo egentlig vite hav de VIRKELIG tenkte, etter å ha lest Knausgård er jeg mer sikker på det enn ever.

    SvarSlett
  5. Glemte: Helt uenig i det du sier om Ribu. Hører Udødelighetens Elixir nå og den høres akkurat ut som Havets Katedral. Er på cd3 og vurderer sterkt å gi meg.

    SvarSlett
  6. Enig at Anders Ribu er en dyktid oppleser. Velkommen i klubben av oss som liker min kamp. Men jeg har måttet gi opp bok 6. Den ligger på vent, gikk lei! Kansje en dag hører jeg siste halvdel.
    Ha en flott helg!
    Ingun

    SvarSlett
  7. Anita: Joda, utleverende, men greit nok likevel.

    aarho: Ja, jeg gleder meg, og skal stikke innom bloggen din og lese hva du mente om 6ern .

    beroene: Akkurat det har jeg også sagt - ordrett, men det var likevel fint å høre boka, merkelig nok!

    ingalill: Ja, det ble ganske mye øl i plastpose og hvordan skal vi unngå å bli oppdaget, men greit nok, man kjenner seg jo igjen. Tonjekona ble jo ikke outa så mye i første bok, så jeg regner med at det kommer etterhvert, og jeg har Udødelighetens elixir i lydbokversjon rett foran meg - og stemmen til Anders Ribu er jo ganske markant, så jeg er redd jeg kommer til å blande den personlige kampen og jødenes kamp hvis jeg starter rett på. Takk for advarselen, men jeg mener fremdeles at mister Ribu er flink.
    Kleppanrove: Takk for medlemskap i klubben. Har sett at det er store meningsforskjeller når det gjelder sisteboka - det er nok leeeenge til jeg begynner på den, og da er du kanskje ferdig med din (kamp) ;-) - God helg til deg også.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam