Gå til hovedinnhold

Helgetur til Bingis





Midt på finnmarksvidda, mellom Masi og Kautokeino ligger en nedlagt fjellstue. Den gamle veien mellom Alta og Kautokeino går rett forbi fjellstua, så har du god bil og ikke er redd for humper og utfordringer kan du kjøre dit på sommeren. Men de fleste sykler eller går dit. Det er ca 20 kilometer fra veien – både hvis du kommer fra Kautokeino og hvis du starter fra Alta.

Om vinteren kan man kjøre med skuter, og da må man ta den lange løypa på 20 kilometer, eller gjøre som oss, ta den korte løypa over vann og myrer på ski. Kortløpya er på nøyaktig 8.5 kilometer, med en ganske bratt stigning til å begynne med, og deretter er det bare kos de neste 8 km.

Sist helg var jeg på Bingis for første gang i mitt liv. Pål, Rita, Bjørn og jeg dro oppover – ikke akkurat i samla flokk, vi hadde hundene med og det er alltid litt styr med det, så vi ble enige om å møtes på fjellstua.

Det var helt stille og veldig langt til andre mennesker. Deilig! Med tradisjonell arbeidsfordeling ordnet mennene med ved og vann mens Rita og jeg drakk rødvin og skravlet. Vi spiste en nydelig wok og spilte Trivial og da var jeg så veldig fornøyd, for det var jenter mot gutter og Rita og jeg vant! Jeg hadde ikke med meg en eneste bok og savnet det ikke et sekund. 

Tok noen bilder som jeg deler med dere. Det er lærerlaget i Alta som eier Bingis, og all leie må skje gjennom dem.







Kommentarer

  1. Å jøss så pent det var der! Har kun vært i Kautokeino, Karasjok, Tana Bru på sommerstid og fluefisket. Nå fristet det å komme oppover på vinterstid med langrennski! :o)

    SvarSlett
  2. Digge, digge, digger
    , alt utenom den skituren.
    Jeg måtte brukt truger og hadde sikkert ikke vært fremme før neste tirsdag!

    SvarSlett
  3. Marianne : Du er jo skikkelig bereist i Finnmark. Imponert! Det er så mange som aldri hør vært nord for Trondheim.
    Du får ta deg en tur - vidda ligger her, nydelig, hvit og veldig kald :-) I dag er det minus 20 i Masi.

    Ingalill : Jeg har elendig balanse, og ramler hele tiden. Andre, det vil si, de fleste jeg drar på tur med kan ha ski med stålkanter - det kan ikke jeg bruke, for jeg ramler på skiene, kjører skiene i hundene, og ligger stort sett vridd over en ski eller en hund mens jeg
    a) enten tenker at dette er jammen meg karakteroppbyggende
    eller
    b)brøler at fins det ikke gammeldagsa rottefellebindinger mer, det er jo for faen helt umulig å få av/på seg de jævla skian, og dessuten har æ ondt!!!!

    Så jeg skjønner trugeønsket!!

    SvarSlett
  4. HAHA - herlig det ikke kun er meg som ønsker rottene tilbake. De var da så SYKT mye enklere å få av og på! Problemet ble imidlertid oppkjørte løyper, som ble så smale etterhvert at bindingene tok borti uansett hvordan man gikk.. Hurra for framskrittet?
    Stålkanter har jeg fullstendig skrekk for. Fuglehunden min ble påkjørt av en skiløper ut av kontrollen engang på 90-tallet. Vi måtte bære ham hjem til hytta og kjøre ham til dyrlegen. Poten hadde fått et gedigent KUTT. Hund+stålkanter=no good!
    Når det gjelder Finnmark så er det sambo fra Irland(!) som har fått meg dit. Fly til Alta for så å ta leiebilen fatt. Bodde i telt langs vei-/elvekantene og har vært på kryss og tvers i fylket. Fantastisk flott! -20 er imidlertid i noe drøyeste laget, men med sol så kan det (kanskje) gå :-)

    SvarSlett
  5. Marianne: Når det gjelder de som bruker ski med tålkanter men de går med hunder - så syns jeg det er ubegripelig. Kjenner folk som sverger til stålkanter når de er på fjellet, og de har alltid med seg nål og tråd for å sy skadene som hundene får etter kantene.

    Minus 20 og sol er egentlig helt perfekt, så lenge man ikke ligger på fjellet i telt :-), eller langs vei og elvekanter :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam