Gå til hovedinnhold

Helgetur til Bingis





Midt på finnmarksvidda, mellom Masi og Kautokeino ligger en nedlagt fjellstue. Den gamle veien mellom Alta og Kautokeino går rett forbi fjellstua, så har du god bil og ikke er redd for humper og utfordringer kan du kjøre dit på sommeren. Men de fleste sykler eller går dit. Det er ca 20 kilometer fra veien – både hvis du kommer fra Kautokeino og hvis du starter fra Alta.

Om vinteren kan man kjøre med skuter, og da må man ta den lange løypa på 20 kilometer, eller gjøre som oss, ta den korte løypa over vann og myrer på ski. Kortløpya er på nøyaktig 8.5 kilometer, med en ganske bratt stigning til å begynne med, og deretter er det bare kos de neste 8 km.

Sist helg var jeg på Bingis for første gang i mitt liv. Pål, Rita, Bjørn og jeg dro oppover – ikke akkurat i samla flokk, vi hadde hundene med og det er alltid litt styr med det, så vi ble enige om å møtes på fjellstua.

Det var helt stille og veldig langt til andre mennesker. Deilig! Med tradisjonell arbeidsfordeling ordnet mennene med ved og vann mens Rita og jeg drakk rødvin og skravlet. Vi spiste en nydelig wok og spilte Trivial og da var jeg så veldig fornøyd, for det var jenter mot gutter og Rita og jeg vant! Jeg hadde ikke med meg en eneste bok og savnet det ikke et sekund. 

Tok noen bilder som jeg deler med dere. Det er lærerlaget i Alta som eier Bingis, og all leie må skje gjennom dem.







Kommentarer

  1. Å jøss så pent det var der! Har kun vært i Kautokeino, Karasjok, Tana Bru på sommerstid og fluefisket. Nå fristet det å komme oppover på vinterstid med langrennski! :o)

    SvarSlett
  2. Digge, digge, digger
    , alt utenom den skituren.
    Jeg måtte brukt truger og hadde sikkert ikke vært fremme før neste tirsdag!

    SvarSlett
  3. Marianne : Du er jo skikkelig bereist i Finnmark. Imponert! Det er så mange som aldri hør vært nord for Trondheim.
    Du får ta deg en tur - vidda ligger her, nydelig, hvit og veldig kald :-) I dag er det minus 20 i Masi.

    Ingalill : Jeg har elendig balanse, og ramler hele tiden. Andre, det vil si, de fleste jeg drar på tur med kan ha ski med stålkanter - det kan ikke jeg bruke, for jeg ramler på skiene, kjører skiene i hundene, og ligger stort sett vridd over en ski eller en hund mens jeg
    a) enten tenker at dette er jammen meg karakteroppbyggende
    eller
    b)brøler at fins det ikke gammeldagsa rottefellebindinger mer, det er jo for faen helt umulig å få av/på seg de jævla skian, og dessuten har æ ondt!!!!

    Så jeg skjønner trugeønsket!!

    SvarSlett
  4. HAHA - herlig det ikke kun er meg som ønsker rottene tilbake. De var da så SYKT mye enklere å få av og på! Problemet ble imidlertid oppkjørte løyper, som ble så smale etterhvert at bindingene tok borti uansett hvordan man gikk.. Hurra for framskrittet?
    Stålkanter har jeg fullstendig skrekk for. Fuglehunden min ble påkjørt av en skiløper ut av kontrollen engang på 90-tallet. Vi måtte bære ham hjem til hytta og kjøre ham til dyrlegen. Poten hadde fått et gedigent KUTT. Hund+stålkanter=no good!
    Når det gjelder Finnmark så er det sambo fra Irland(!) som har fått meg dit. Fly til Alta for så å ta leiebilen fatt. Bodde i telt langs vei-/elvekantene og har vært på kryss og tvers i fylket. Fantastisk flott! -20 er imidlertid i noe drøyeste laget, men med sol så kan det (kanskje) gå :-)

    SvarSlett
  5. Marianne: Når det gjelder de som bruker ski med tålkanter men de går med hunder - så syns jeg det er ubegripelig. Kjenner folk som sverger til stålkanter når de er på fjellet, og de har alltid med seg nål og tråd for å sy skadene som hundene får etter kantene.

    Minus 20 og sol er egentlig helt perfekt, så lenge man ikke ligger på fjellet i telt :-), eller langs vei og elvekanter :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Therese Bakkevoll : Tallboy : Samlaget : 309 sider

Publisert i Altaposten 26. mai 2023   Elegant om Åsgård, Tirpitz og grenseoverskridelser   Det er 12. november og T er på jobb på akuttavdelinga på Åsgård psykiatriske sykehus i Tromsø. Hun står ved vinduet og ser mot plassen der Tirpitz ble bombet på nøyaktig samme dag mange år tidligere. T er opptatt av dramaet på Tirpitz, hun har lest seg opp på historiene om skipet, hun kjente rutinene ombord. Hun kjenner navnene på mange av de unge mennene som var ombord på krigsskipet som ble senket av tallboybomber 12. november 1944. Farfaren til T jobbet med å sikre verdiene på skipet i årevis etter krigen, og han fant noen skatter han gjemte vekk, blant annet en ring. Nå ligger bestefaren for døden, og T drar for å besøke han på sykehuset, hun vil ha de siste historiene, de siste skildringene fra en som opplevde dramaet. Men T er sliten, og i jobben som miljøterapeut på Åsgård får hun lett tak i medisiner som hjelper på søvnløshet og uro. Hun trenger ikke å gå i noe medisinskap for å hente pi

Ingvild H. Rishøi : Stargate – en julefortelling : Gyldendal : 144 sider

Publisert i Altaposten 29. november 2021 Pikene med nålestikkene        Det er 10 år gamle Ronja som har fortellerstemmen i denne uforglemmelige julefortellingen.  Ronja  bor sammen med den 16 år  gamle storesøsteren   Melis sa og  den alkoholiserte  faren.  Til tross for at det er mye kjærlighet innad i familien bruker faren det meste av sin oppmerksomhet, sine penger og sin tid på  puben Stargate på Grønland.    Jentene spiser  H avrefras  med melk til de fleste måltidene, og det e r  Melissa som ringer til  farens kreditorer og lyver for å dekke over for ham. Ronja er full av håp om at faren en dag skal få seg en jobb, betale regninger, være sammen med dem, lage mat, og være en de kan stole på . Ronja drømmer om hytteturer der faren låser døra om kvelden og sier «i kveld skal ingen ut». Storesøster  Melissa har gitt opp håpet.      Jentene er livredde for barnevernet, både fordi de kjenner barn som er blitt henta på skolen og som de aldri har sett igjen, men også fordi de bodde på