Gå til hovedinnhold

Katherine Webb : Det du ikke ser - Lydbok, 15 timer og 32 minutt



Kjapt og ikke så gæli!

En ny roman fra Arven forfatteren, og med denne har hun brukt opp formelen sin. Ikke at det er dårlig, men det blir for kjedelig å bruke samme ingredienser og samme teknikk flere ganger.

Som i Arven skiftes stadig fortellerstemme, og som i Arven er det 100 år mellom fortellerstemmene.

Vi er i England i 1911. Presten Albert Canning er på tur inn i vanviddet. Han er gift med Hester, og selv om de har vært gift i ett år har de enda ikke tatt på hverandre, og Hester begynner å bli ganske desperat. Men Albert bryr seg kun om det åndelige liv, og hans ønske om renhet gjør at det meste kroppslige blir forbundet med synd. Familien får en tjenestejente fra byen, en tøff jente som heter Cat. Cat var suffragette fra London og satt fengslet under harde kår helt til familien Canning åpnet dørene for henne.

100 år etter blir journalisten Leah trukket inn i et mysterium. Hennes eks har gravd opp liket av en mann som har vært død i mange år. Han hadde to brev på seg, og begge var sendt fra prestegården der Albert Canning var prest. Leah graver i fortiden og finner grusomme hemmeligheter, løgn og bedrag og litt kjærlighet også - selvfølgelig.

Bodil Vidnes-Kopperud leser godt, og jeg koste meg med boka. Men ikke flere sånne bøker nå Katherine Webb! Nå er det akkurat nok!

Kommentarer

  1. Denne boken har jeg lyst å lese:) Synd den ikke rakk helt opp til toppen, men så jo at du koset deg med boken:) Fin anmeldelse!:) Også jeg må ønske deg en riktig fin lesemåned i Mai:)

    SvarSlett
  2. Her er jeg veldig enig med deg. Jeg likte også Arven veldig godt, men orket ikke denne helt. Skrevet om den her:
    http://knirk.no/2011/10/the-unseen-katherine-webb/

    SvarSlett
  3. Hm, jeg er ikke sikker på om jeg har lyst til å lese enda en bok med samme oppskrift. da er det bedre å bruke tid på gode bøker med en ny historie :-)
    Flott å få tips om dette! Ha en riktig fin dag!

    SvarSlett
  4. Gråbekka : Tusen takk

    Knirk: Ja, var inne og leste din anmeldelse nå, vi er visst helt enig. Nok er nok og greit nok :-)

    astridterese: Værsågod :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...