Gå til hovedinnhold

Skitapas med Actic Alta!

Vidunderlige Actic Alta

Fredag 13 mars 2012 var en dag som bød på store kontraster. Jeg kranglet, eller fyrte meg som det heter på nordnorsk.....og så klipte jeg meg og farget håret, og ingen la merke til det..........Så humøret var ganske labert da jeg trasket hjem etter arbeidsdagens slutt. Heldigvis hadde jeg meldt meg på vårens store eventyr arrangert av Actic Alta. Jeg kødder ikke - her en lenken til bildene:

25 damer hadde meldt seg på skitapas. Vi betale 50 kroner for følgende: En liten god drikk før start. Så ble vi busset ca 6 kilometer. Deretter gikk vi to kilometer i lysløpya før vi ble stoppet og fikk servert tre tapasretter med drikke som hører til en fredagskveld. Etter ytterlige en kilometer var det ny stopp - og nå fikk vi servert mer å leske strupen med, og tre nye tapasretter. To nye kilometer ble tilbakelagt før vi avsluttet kvelden med suppe, brød og enda mer å drikke på selve Actic Alta. Noen av oss dro på Alfa Omega på afterski etterpå, med skisko og hele pakka. Pål hentet meg i 23 tia og han mente at jeg så heller teit ut når jeg vaklet meg ut bardøra med ski og staver i strålende humør. Jeg gleder meg allerede til neste års skitapas, for dette var noe av det morsomste jeg har gjort med ski på fotan!

Jeg er den eneste med lue - lilla selvfølgelig :-), og dette er tatt på første stopp.

Kommentarer

  1. Det hørtes artig ut!! :-) Og den lilla lua di er knall-fin!

    God helg :-)

    SvarSlett
  2. Enig i at lua var fin
    , og jeg skjønner at hvis man bor der snøen aldri smelter må man lære seg å like skiene. JEG, derimot, hadde ikke overlevd fram til første drikkestasjon!

    SvarSlett
  3. Groskro: Artig var det og takk for luekommentar -den er jo fin :-)

    Ingalill : Jeg arbeider med å prøve å like ski. Det er ikke alltid det går så bra, men med hunder eller vin og tapas i løypa går det forbausende fort og artig er det!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...