Gå til hovedinnhold

127 HOURS - Kinotur



Helt siden jeg hørte om mannen som skar av seg armen for å komme seg løs etter at den ene armen hans satt fast under en stein har jeg vært fascinert av historien, og tenkt mye på det. Og da jeg hørte at historien var blitt en film var det aldri tvil, denne filmen skulle jeg se.

Men er jeg fornøyd? Likte jeg det jeg så?

For det første; musikken var altfor høy og stressende i begynnelsen av filmen, og ja jeg skjønner hvorfor, men likevel, jeg likte det ikke.
For det andre; denne filmen trigget klaustrofobien min, og jeg kjente at jeg ble svimmel flere ganger mens jeg satt i kinosalen. Å sitte fast i en fjellsprekk, med den ene armen ødelagt under en stor stein må være helt jævlig!
For det tredje; Den scenen der han faktisk skjærer av seg armen og det er blod overalt er helt grusom.

Sa jeg for mye nå? Nei det gjorde jeg ikke, for det er jo det filmen handler om, og "alle" som skal se den vet at hovedpersonen sitter fast under en stein og at han må skjære av seg armen for å overleve. På slutten måtte jeg felle noen tårer, og da er konklusjonen - god film!

Kommentarer

  1. Jeg har vurdert om jeg skulle se denne filmen, men etter din oppsummering står jeg over. Både fordi jeg strever med klaustrofobi og ikke minst fordi jeg ikke tåler å se blod.

    SvarSlett
  2. Så et program om denne mannen - og da også om den selvsamme filmen. Tror jeg fikk nok informasjon gjennom å se det programmet. Litt av en historie, men om jeg vil se den. Tja, tror kanskje ikke det.

    SvarSlett
  3. Denne SKULLE jeg se, nå hopper jeg over den og venter til den kommer på DVD. Orker ikke å se på en so skjærer av seg armen, og i hvertfall ikke når jeg vet at det er en sann historie.

    Men på DVD vet du, da kan jeg spole og skru ned lyden :-D

    SvarSlett
  4. "som" skulle det stå, og ikke "so"... Mangler "m'en" på PC'en sjøh :-)

    SvarSlett
  5. Det å vite at det er en sann historie gjør hele filmen sterk ihvertfall. Nå føler jeg at jeg har skremt dere vekk fra den, og det var jo ikke meninga.....

    SvarSlett
  6. Du har ikke skremt meg, bare advart meg :-) Og det er veldig bra!!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...